Åtte fortellinger om et folk midt blant oss

Jeg har jobbet med dokumentarfilm i NRK i mer enn 35 år. Mitt bidrag til denne boken springer ut fra to dokumentarfilmer jeg laget om og med tatere, med ti års mellomrom. Jeg fikk muligheten til å samarbeide med flere av personene gjennom lang tid og fikk innblikk i det store arbeidet den enkelte la ned i å rette opp til dels ubotelige skader etter Misjonens inngrep i livene deres.

Dokumentarfilmer i fjernsyn er flyktige, de vises som blaff og forsvinner i eteren. Men noen ganger er de med på å forandre livet til de som deltar og den som lager filmen. Slik ble det med dokumentarfilmen "Av reisendes folk" som jeg laget i 1993.

Mine filmer blir ofte til i et øyeblikk, plutselig vet jeg: Dette må jeg gjøre, det er tvingende nødvendig! Øyeblikket oppsto denne gangen i møte med Sofie Fredrikke Johansens ansikt – gjennom et fotografi av Sofie i avisa Vårt Land. Oppslaget handlet om Sofie og barna hun var blitt fratatt av Norsk misjon blant hjemløse. I Sofies ansikt lå en stor sorg. Sofies ansikt var historien om å miste barn.

Når jeg lager dokumentarfilm er første fase å lære. Jeg kjente allerede debatten om rasehygiene og den første steriliseringsloven i Norge, men jeg visste lite om taterne, som ble rammet av denne tenkningen. Den første jeg tok kontakt med var forfatteren Britt Karin Larsen, som har skrevet om taterne og kjente mange godt. Hun tok meg med til en familie; en eldre kvinne og hennes voksne datter. Forutsetningene for møtet var klart: De ville ikke være med i noen film, men de ville møte meg slik at jeg skulle få vite og forstå.

I timevis fortalte de meg om livet som reisende. Om oppdelingen av befolkningen i reisende og fastboende, tater og buro. Jeg fikk vite om fattigdommen, utestengningen og forfølgelsen. Jeg fikk også vite om friheten og gleden. Og jeg fikk vite om kjærligheten til barna, barna som ofte ble kalt "hjertet mitt". Og ikke minst fikk jeg vite om angsten for Misjonen og myndighetene, som hadde forfulgt de reisende gjennom flere generasjoner for å ta barna vekk fra foreldrene.

Etter samtalen spurte jeg om de har ombestemt seg, kunne de allikevel tenke seg å delta i en dokumentarfilm, slik at flere kunne få vite? Nei, de ville fremdeles ikke være med. Av hensyn til barna, svarte de. Angsten for represalier fra fastboende og myndighetene sitter i ryggmargen, angsten for at barna skal komme til å lide slik de selv har gjort. Jeg spurte til slutt: "Hva slags film ville dere ha likt å se om dere selv?" De svarte: "Vi ville like å se en film om de sterke sidene hos reisende, om stoltheten. Vi ville se gleden ved å være ute og reise om sommeren. Det ville være en bra film, men vi tviler på at du får noen til være med i den."

På veien hjem kvernet tankene mine rundt filmen de hadde ønsket seg, og jeg skrev ned tankene om en film du og jeg ikke fortjener å få se:

"Det bor et eget folk midt iblant oss, som vi ikke får lære å kjenne.
Det fortjener vi ikke, vi har gjort dem for meget vondt til det, gjennom mange hundre år. Vi har slått, plaget, jaget og fengslet. Vi har tatt friheten fra dem og brukt dem til slavearbeidere. Vi har splittet familier, tatt barn fra foreldrene, tatt fruktbarheten fra kvinnene. Vi har laget lover spesielt for dem, jaget dem fra kommune til kommune med loven i hånd, fratatt dem arbeidet med loven i hånd. Nektet dem å bruke språket sitt. Mobbet dem fra skolene. Nektet dem å være våre naboer. Vi har krevd: "Bli som oss. Først da skal vi tåle dere, for da er dere ikke annerledes." Derfor får vi ikke se det gamle livet som begynner om våren, når lengselen etter å reise våkner. Når campingvogner og busser lastes opp, og de vender tilbake til det frie livet som generasjoner før dem har levd. Derfor gir de seg sjelden til kjenne, og vi får ikke vite om stoltheten som har overlevd, om samholdet som fremdeles omfatter både venner og uvenner. Vi får ikke medoppleve gleden ved å møtes og være i ett med seg selv, tenne bålet og synge gamle og nye sanger. Så mye har de vært plaget at vi knapt vet at de eksisterer, folket som bor midt blant oss."

Dette ble åpningen i filmen jeg laget i 1993. Deltakere i filmen er blant andre Sofie Johansen og to av de tre barna som Misjonen tok fra henne.

Men spørsmålene om samfunnets behandling av taterne ville ikke slippe taket i meg etter at arbeidet med filmen var over. Derfor oppsøkte jeg gjenlevende deltakerne og informanter fra filmen på nytt ti år etter. Det resulterte i dokumentarfilmen "Hu er dronninga mi", med datteren til Sofie som vokste opp i Misjonens varetekt. Først i voksen alder traff hun familien sin igjen. For henne og familien ble det begynnelsen på et stort forsonings- og reparasjonsarbeid som pågår fremdeles.

Mitt bidrag til denne boka bygger på intervjuer fra dokumentarfilmene, nye intervjuer med tanke på boka samt deltakernes dokumenter fra Misjonens arkiv som de har stilt til rådighet for meg.

Det er viktig for nåtid og ettertid at mange stemmer blir bevart fra det lille folket som ikke ble tilkjent eksistensberettigelse i Norge. Jeg takker alle som har bidratt med sine erfaringer og livshistorier for tilliten dere har vist meg.

Takk til de som bidro med sine historier til denne boken:

Sofie Johansen (1993), Inger Jenny Sørensen (1993), Frans Pettersen (1993), Frans Pettersen og Inger Jenny Sørensen (2003), Anna Johansen (1993), Kjempen og Frida (2003), Sofie Johansen og Goro Haug Thesen (2003), Karl Wilhelm Johansen 1993.


Ellen Aanesen


  1.  "Dom skar ungane ´ta ryggen på reisende"


Idet jeg starter filmen, begynner Sofie å gråte. Jeg er hos Sofie Johansen for å vise henne den ferdige filmen som hun er med i før den skal sendes i NRK.

I filmen ser vi Sofie åpne en brun, gammel koffert med messingbeslag. Den er tom. Vi ser Sofie legge halstørkler, arbeidsbukser, sokker og bomullsblonder i metervis ned i kofferten. Hun skal ut og handle. Sofie lemper kofferten inn i en gammel Volvo, og kjører bortover en landevei i skogen. Bilen forsvinner i en støvsky i det fjerne. Musikk og kommentar starter: "Det bor et eget folk midt iblant oss som vi ikke får lære å kjenne…"

Sofie ser biter av livet sitt på film og gråter. Hun ser seg selv; en aldrende kvinne som sitter på gressbakken ved en travbane på Skreia på Østre Toten en vakker sommerdag i 1993. Jeg har tatt henne med tilbake til åstedet der hun ble påført den store sorgen. Her mistet hun to av de tre barna hun hadde den gangen. Hit kom Norsk misjon blant hjemløse en sommerdag i 1955 og tok fra henne tvillingene, en jente og en gutt på to og en halv måned. Den eldste sønnen Frans, som var to og et halvt år, ble spart i første omgang.

Sofie sitter i gresset sammen med en ung kvinne. Kvinnen er den ene av tvillingene. Det er første gang hun er tilbake på stedet der hun ble fratatt mora og hele familien. Den unge kvinnen sitter med ryggen til kameraet, hun vil være anonym. Og hun holder seg fast i Sofies blikk.

Den gangen det skjedde var Sofie ung og sårbar. Hun var ikke formelt gift med mannen sin, Edvin. Hun og Edvin reiste sammen med Sofies foreldre. Sofie og Edvin hadde nettopp kranglet og han hadde reist sin vei. De var uenige om hvilken av familiene de skulle reise med, hans eller hennes. Sofie ville være med sine foreldre for å hjelpe dem i en vanskelig og sorgtung tid. De hadde slått leir ved travbanen som så mange ganger tidligere. Sofie ventet på Edvin. Da slo Misjonen til.

– Jeg var tyve år på den tida. Da hadde jeg tre barn. Og vi reiste da, som reisendes pleide å gjøre. Jeg hadde mista en bror to år før, og så mista jeg en bror til den sommeren. Vi hadde det ganske trist, da, for vi skulle støtte mamma og pappa. Så vi gråt mye, og vi var mye oppe om natta, for mamma og pappa hadde det kjett. Det hadde jo vi også, vi hadde jo mista to brødre.

Så da var det jobbigt å ha tvillinger, men jeg var veldig kry for å ha fått tvillinger. Jeg trengte litt hjelp, for jeg hadde både tvillinger og broren på to og et halvt. Og da skjedde det som har ødelagt hele mitt liv.

– Hva skjedde?

– Barnevernet kom hit og tok barna ifra meg. Lensmann Tufte og en mann til og et kvinnfolk kom på en fin måte og sa dom måtte ta barna. Jeg har fått greie på etterpå at det var meninga at han skulle ta alle tre, men Tufte sparte den største, han mente at to var nok. Han var liksom så koselig, lensmann Tufte, likte å prate med reisendes og var en hyggelig mann til å være lensmann. Han var itte av den typen som jaget oss hvis han ikke fikk ordre om det. Og det gjorde ham veldig vondt den dagen dom tok barna, det skjønte jeg.

Stemmen til Sofie blir kraftløs. Datteren lytter. Rett før opptaket på travbanen har vi vært på sosialkontoret på Lena på Østre Toten for å finne papirene fra den gangen tvillingene ble tatt. Datteren har reist fra vestlandet i ens ærend for å oppsøke sosialkontoret. Hun har nylig fått ut papirene sine fra Misjonens arkiv på Riksarkivet, men i papirene manglet dokumentasjon på hva som skjedde den dagen hun og tvillingbroren ble tatt fra mora. Hun vil vite om det finnes spor i sosialkontorets arkiv etter det som skjedde på gressbakken. Hun vil vite om mora skrev under på å gi fra seg henne og broren.  Sofie har aldri villet ha på seg at hun ga fra seg tvillingene frivillig. Før besøket på sosialkontoret kunne ikke Sofie huske at hun hadde skrevet under på noe papir den dagen tvillingene ble tatt.

Vi har ringt sosialkontoret for avtale og vi hadde forberedt oss godt.  Audun Askerud er med oss. Audun kjenner historien til Sofie og familien hennes godt. Han hadde vært ansatt i Misjonen på slutten av Misjonens virketid og hadde sett Misjonens arbeid fra innsiden. Han ble en "utro tjener" og bidro til at Misjonen ble nedlagt i 1989. Audun blir med til sosialkontoret på Lena for å øve påtrykk for å få ut opplysninger – dersom det skulle bli nødvendig. Jeg lar TV-teamet vente utenfor, slik at sosialkontoret ikke skal la seg friste til å avvise Sofies og datterens forespørsel, eller utsette letingen i arkivet.

Vi sitter rundt et kontorbord og venter på resultatet. Noen få dokumenter blir lagt foran oss, blant papirene er et enkelt linjert kladdeark med en håndskrevet erklæring – underskrevet av Sofie. Erklæringen ser ut som om den er skrevet på åstedet:

"Til Østre Toten barnevernsnemnd. Undertegnede Fredrikke Sofie Johansen anmoder herved barnevernsnemnda om bistand til å få anbragt mine 2 barn (…), begge født 9/5-1955, på barnehjem. Jeg ser meg for tiden ikke istand til å ha barna hos meg.
P. t. Skreia, den 25/7-1955. Sofie Johansen."

Håndskriften i erklæringen er ikke Sofies. Men den knotete underskriften kjenner Sofie igjen. Den er hennes.

– Hva sa de til deg, da de kom for å ta barna?

– At jeg hadde godt av å hvile litt, for jeg så så sliten ut, og han lensmann Tufte hadde vel fått greie på at vi hadde hatt mye kjett og trist også. Så han mente det kunne være bare bra for meg og barna å hvile litt. Dom hadde jo Omstreifermisjonen som skulle være så bra og hjelpe reisendes, fortalte dom, og at barna og jeg skulle hvile oss opp. Jeg skulle få hvile meg, for da var jeg sterkere til å ta meg av barna siden. Og da vart jeg lovet at jeg skulle få igjen dom. Jeg var så dum at jeg skrev under papir på det, når dom lovte meg det.

– Forsto du det som sto på papiret?

– Nei, jeg kunne itte lese. Det er først nå, siden jeg ble kristen, at jeg har begynt å lære meg å lese, for jeg har stava meg fram i Bibelen. Men jeg mente det at når dom kom på en sånn måte, så hadde vi itte noe forsvar, den gang vi itte hadde hus og hjem. Vi var jo ute og reiste på den tida. Men dom tok det itte på en sånn måte at "Nå kommer vi og tar dom", men for å hjelpe deg, mente dom da liksom. Dom kom så smigrete. Men dom kunne itte bare hente barna. Jeg forsto det sånn at dom måtte ha et papir. Og da skrev jeg under, jeg. For jeg stola på det at jeg skulle få igjen dom når jeg skaffa meg hus og slo meg til ro. Men det fikk jeg aldri. Og så tok dom bare barna. Dom skulle gjøre dette så fort som mulig for itte å få reaksjoner, forsto jeg.

– Hva sa de til deg?

– Dom sa at barna skulle få det bra, og at vi skulle få dom igjen. Og jeg var redd, livredd, men jeg var glad for at dom itte tok alle tre. For det hadde vært enda hardere, vet du. Så vi reiste herifra, og da tok jeg med meg den eldste ungen min.

I erklæringen står det ingenting om at Sofie skal få barna tilbake.

En familiekrangel var påskuddet Misjonen brukte til å gripe inn og ta barna. Det var meningen å overta alle tre barna, men foreløpig slapp Frans unna. Formannen for barnevernsnemnda i Østre Toten var tilstede da tvillingene ble tatt, og vurderte samtidig forholdene rundt Frans. Formannen mente det "…ikke forelå noe absolutt fare for fysisk eller psykisk skade for gutten", og han påpekte at "…barnevernloven har ingen bestemmelser om at omstreifere uten unntagelse skal fratas alle sine barn".

Men sognepresten i Våler insisterte på at også Frans måtte tas fra Sofie. Han skrev purrebrev til Misjonen i Oslo og etterlyste overtakelsen av Frans. Sognepresten viste til at han stadig fikk telefoner fra barnets far, som ønsket at barnet skulle bli tatt fra moren:"Som grunn for dette sitt ønske anfører faren at barnet blir vanskjøttet under morens omflakking med sine slektninger, som bare drikker og streifer om". Misjonen beklaget at de ikke kunne ta barnet uten vedtak fra barnevernsnemnda i Våler. De anbefalte presten å henvende seg dit, og forsikret ham om at barnehjemsplass sto klar for Frans også, når bare vedtak var fattet. Misjonen samarbeidet tett med prest, barnevern og politi i jakten på Sofie og Frans. I arkivet på sosialkontoret på Lena finner vi en etterlysning fra politiet:

ETTERLYSNING
Sofie Fredrikke Johansen, f. 7 /12-1934 i Grue, omstreifer u.f.b., tynn, smalt ansikt, dårlige tenner, merke etter slag på høyre kinn. Hun reiser sammen med sine foreldre Fredrikke og Frantz Johansen samt broren Arne Johansen i personbil E 209080. Ingen av disse har førerkort. Sofie har med seg sin sønn Frantz Wilhelm Edvin f. 20/12 1952. Faren, Edvin Pettersen, mener hun vanskjøtter gutten og har bedt om at barnevernsnemnda på sted hun blir påtruffet skal ta hånd om denne. Anbringelse er ordnet.
Hvis Sofie Johansen blir påtruffet, skal lensmannen i Våler underrettes før ytterligere foretas.
Kongsvinger politikammer 23/8 1955

– Hva skjedde etter at dere ble jaget fra Skreia?

– Da reiste vi nedover til Skoger ved Drammen. Jeg gikk og handla litt der, som vi gjorde på den tida.

– Var du klar over at du var etterlyst av politiet?

– Nei, nei! Det var jeg itte.

– Hva skjedde den dagen de kom for å hente Frans?

– Da var jeg borte, jeg gikk i husene og handla og tigget. Pappa og mamma skulle være barnepike på han. Og da var Frans borte da jeg kom tilbake. Jeg kom med bussen, og da var det stor oppstuss i leiren. Mamma satt i teltet og gråt. Og faren min og broren min var blitt arrestert, for dom ble jo uvenner da, for det var broren min som hadde oppgitt at det var Frans som var på bakken. Først gjemte de ham, men så ble dom trua til å komme frem med ham. Dom var blitt trua av amtmannen i Drammen, at hvis itte dom tilsto at det var Frans, så skulle han arrestere alle barna. Og da gikk min bror opp og sa det var Frans som var på bakken der, for han var redd for at sine barn skulle bli tatt. Og da kom dom bare og tok ham.

– Hvordan foregikk det?

– Ja, dom skulle ta ham med pukk først, men så sa mamma at hun måtte skifte med barnet, for han var jo bare to og et halvt år da. Så satt hun i teltet og skifta på ham, og så tok han barnet med pukk, får jeg si.

– Hva vil det si?     

– Ja, liksom han rykka ungen ifra dom. Så satte han en hatt på hodet til ungen, for ungen ville itte til disse to fremmede mennene, for han forsto at dom skulle ta ham. Han var jo skeptisk på fremmede folk. Det vart leven og gråt på ungen når dom tok ham, og det var jo fælt for mor og far. Så vart dom sinte på broren min da, og slo ham. Og så kom politiet og arresterte dom igjen. Da jeg kom, satt mamma og gråt i teltet. Det var mye folk som sto der da jeg kom. Det var grusomt å komme dit, jeg var helt ifra meg. Jeg gravde svart jord. Jeg vart helt ødelagt. Jeg ville bare dø.

– Misjonen grep inn fordi de mente ungene hadde det dårlig. Var det ikke også synd på barna?     

– Nei, det var sånt liv vi levde, vi beskyttet barna på alle måter. Vi har alltid vært redd for barna våres, vi som alle andre mennesker.

– Men i de papirene som gjelder din familie, står det i et brev fra presten i Våler at det var mye fyll i familien. Hvordan var det livet egentlig?

– Edvin drakk itte på den tida og itte jeg. Men mine foreldre begynte å drikke litt, for dom fikk så mye sorg i familien. De mista to sønner i løpet av to år i ulykke, og da tok dom litt til flaska, da.

– Men var det slike forhold at barn ikke kunne leve opp der?

– Nei, det var itte sånn. Det var sånn som vi var vant til sjølv. Det var ingen forandring. For vi reisendes kunne ligge på skoger og sånn, mange familier, og dom kunne ta seg drammer og sånn. Men vi unger var jo oppvekst med dette, så vi hadde ingen frykt for det, vi. Og alltid var det dom som beskytta oss, selv om dom tok seg en dram.

Sofie og Frans ble innhentet ved Skoger i Drammen. Men det forelå ikke noe barnevernsvedtak da politiet tok Frans og overlot ham til Misjonen. Først etter pågripelsen bestilte Misjonen vedtaket hos Våler barnevernsnemnd.

Misjonen brukte krisesituasjoner i familiene til å gripe inn. Misjonens mål var å "redde barna" fra omstreiferlivet ved å skille dem fra familiene og ta hånd om oppveksten deres. Ikke alle reisende familier ble fratatt barn. Familier i krise kunne unngå å bli fratatt barn ved å rømme til skogs og stikke seg vekk.

Under dekke av å hjelpe i en krisesituasjon påførte Misjonen Sofie og familien hennes livslang sorg. Mye av livet til Sofie dreide seg om å få tilbake de tre barna Misjonen hadde tatt og lege sårene hele familien ble påført.

Gjentatte ganger henvendte Sofie seg til generalsekretæren i Misjonen, pastor Olav Bjørnstad, med bønn om å få barna tilbake. Hun tagg og ba. Men hun fikk ikke engang vite hvor barna var i den første tiden. All kontakt mellom Sofie og barna måtte gå gjennom Misjonen. Hun sendte brev, gaver og kjærlige hilsener til barna gjennom misjonen. Det kom aldri svar.

Sofie sa seg villig til å gjøre alt pastor Bjørnstad ba henne om for å få barna tilbake. Misjonen satte sine betingelser: For det første måtte hun gifte seg med barnas far, for det andre måtte de slutte med reisingen, og for det tredje måtte de si ja til å legge seg inn på Svanviken arbeidskoloni i fem år og bosette seg fast etterpå. Da skulle de få barna sine tilbake.

Sofie giftet seg med Edvin og bedyret at de ville slutte å reise. Men det var ikke nok for pastor Bjørnstad. Han fastholdt kravet om at Sofie og mannen måtte si ja til fem år på Svanviken. Men det ville ikke mannen og hans familie. Sofie og Edvin satset på å skaffe seg hus og jobb og slutte med reiselivet ved egen hjelp. De ville ikke "ta Svanviken".

De fikk leid seg bolig i en brakke i Våler og ba om å få tilbake barna, nå hadde de jo hus. Sofie tok seg jobb i Østlandske Torv og skar torv i myra. Nå hadde hun jobb. Men barna fikk de ikke. Så gikk årene. Etterhvert fikk de litt kontakt med Frans, som var på Misjonens barnehjem på Eidsvoll. Men tvillingene fikk de ikke kontakt med. De var sendt til vestlandet.

Med årene fikk Sofie og Edvin fem barn til. De bygde seg nytt og moderne hus til familien uten hjelp fra noen. Men de tre barna kom ikke tilbake. Og så skilte Sofie seg fra mannen sin.

– Barna fikk dere aldri tilbake fra Misjonen?

– Nei, nei, nei. Men vi hadde hatt litt kontakt med Frans hele tida. Det var jo den eldste, så det var det som knekte meg mest, måten han ble tatt på. Jeg tenkte at når jeg får ut ham, da skal jeg ta kontakt med tvillingene, for jeg ga meg itte. Jeg hadde noen som itte var på plass.

– Hva betydde det for deg at du ble fratatt tre barn som ganske ung?

– Det var hardt. Det har vært et nervepress i alle år, det må jeg si. For jeg tror nesten det er verre å ha barn borte sånn og vite at dom lengter etter foreldrene sine, og så itte få tak på dom og itte få noe tilbud. Det var verre enn tyskertida, syntes jeg. Det var da norske folk og kristne mennesker, dom visste egentlig hva dom gjorde for å ødelegge. Det sa jeg mange ganger til pastor Bjørnstad i Misjonen, at jeg tror barna blir verre når dom blir tatt i fra foreldrene. Og det har vi jo sett idag, da.

Filmen nærmer seg slutten. Vi ser Sofie som deltar på det første internasjonale stevnet for Romanifolket som pinsevennene arrangerte på Hedmarkstoppen sommeren 1993. Predikanten Ludvig Karlsen, leder av Evangeliesenteret, var av initiativtakerne til stevnet. Han hadde sagt at vi kunne få gjøre opptak på stevnet. Men så enkelt ble det ikke. Skepsisen mot filming var stor blant de andre lederne av stevnet. De motsatte seg filming fordi folk måtte få være på stevne i fred uten å risikere filming og offentliggjøring i NRK. Jeg appellerte til dem om ikke å hindre at Sofie fikk vise sitt kristenliv som betydde så mye for henne og som ga henne trøst i et vanskelig liv. Tilslutt ble vi enige. Jeg fikk tillatelse til å filme på betingelse av at vi bare skulle gjøre opptak av de som deltar i filmen.

Vi ser nærbilde av Sofie som sitter langt bak i en stor, fullsatt sal. Hun følger med i hvert ord fra scenen, i hver strofe som blir sunget. Predikanten Ludvig Karlsen priser Herren og takker Jesus for at han har samlet så mange reisende søstre og brødre fra mange land. Han maner forsamlingen til å gjøre som Jesus, og snu det vonde til noe godt og stå fram som ett folk! Han ber folk komme fram til podiet og møte Herren. Da reiser Sofie seg og arbeider seg fram gjennom trengselen mot podiet der predikantene venter. Hun gråter. En predikant bøyer seg ned og legger hånden på hodet hennes. Sofie løfter blikket og ser inntrengende på predikanten: "Mine barn, vil du be for mine barn?"

SORGEN

Sofie Johansen  1993

"Dom skar ungene 'ta ryggen på reisende"

I MISJONENS VARETEKT 1

Inger Jenny Sørensen 1993

Det skulle gå tjuetre år før Sofie fikk se tvillingene igjen. Møtet kom istand på datterens initiativ. Hun hadde bedt Misjonen om et slikt møte gjentatte ganger, men var blitt advart mot dette av Misjonen – og årene gikk. Datteren forsatte å insistere på å få treffe den biologiske familien sin, og til slutt ga Misjonen etter. Da var tvillingene blitt 23 år. Generalsekretær pastor Bjørnstad i Misjonen arrangerte det første møtet mellom tvillingene og familien i Kampen kirke i Oslo. Tvillingene ankom kirken først, så kom Sofie og mannen og deres fem yngste barn som var født etter at de tre eldste var tatt av Misjonen. Det ble et kort, overvåket møte, de fikk ikke engang lov til å utveksle adresser med hverandre. Et eneste møte, det var alt. Så ble tvillingene borte igjen. Nye år gikk før datteren var klar til å fortsette kontakten.

Nå sitter hun i gresset ved travbanen på Toten sammen med Sofie. Hun er blitt trettiåtte år og er tilbake på stedet der lensmann Tufte tok henne og tvillingbroren fra mora og overlot dem til Misjonen.  Hun har vært i sterk tvil om skal være med i filmen i de hele tatt og sitter med ryggen til kamera mens hun snakker.

– Eg føler at her ble mitt livsløp besegla. Det fekk jo enorme konsekvenser for livet mitt. Eg vokste opp på barnehjem til eg var seks og et halvt år.

– Hvordan var det å vokse opp på Misjonens barnehjem?

– Ensomt. Det var ensomt og vi følte oss forlatt, men heldigvis så hadde eg min tvillingbror med meg der. Og vi støtta og hjalp hverandre så godt vi kunne, vi var vel en erstatningsfigur som både mor og far for hverandre. Og det var jo streng disiplin på det barnehjemmet. Det var avstraffelser og juling for den minste forseelse – som dei kunne gjøre i den tida. Men eg har óg en del positive minner fra barnehjemmet. Det lå på en veldig fin plass med naturskjønne omgivelser. Det var mye trær og vann i nærheten og vi kunne bade der, klatre i trærne og leke i steinene. Og det var masse barn der, så vi hadde alltid lekekamerater.

– Hvilke tanker hadde du om din mor og far da du bodde på barnehjemmet?

– Vi fekk jo aldri skikkelig svar når vi spurte. Vi spurte jo av og til, men vi slutta med det etterhvert, for vi fekk vel høre at dei hadde gitt oss vekk, at dei ikkje hadde anledning til å ha oss. Det var enkle svar. Vi var unger. Vi hadde ikkje noke forhold til noke annet liv enn å være på barnehjem, kan du sei. Men etterhvert som vi vokste til og kom ut av barnehjemmet og i fosterhjem, og så at alle klassekameratene hadde både mor og far, då begynte spørsmålene å komme om våre foreldre. Hvordan kunne det ha seg at vår mor og far ikkje kunne ha oss?

– Hva fikk du vite om din biologiske mor da du vokste opp?

– Det var sparsomt med opplysninger. Eg var jo så liten til å begynne med, og hadde aldri hatt noke forhold til henne som mor. Så det med min mor var fjernt. Til å begynne med trodde eg dei hadde gitt oss vekk, for det var så vanskelig å ha oss. Dei kunne ikkje ha oss. Det var liksom så enkelt og greit, det.

– Var det noen på barnehjemmet som kunne være som en mor for deg?

– Nei, det var det ikkje. Men vi hadde ein del omsorg, vi visste at dei brydde seg om oss. Eg fekk være med på turer og reiste litt omkring. Eg følte at dei brydde seg om meg. Men det var veldig liten fysisk kontakt og mye kjeft og avstraffelser. Det var streng disiplin, og det var juling for dei minste forseelser. Og vi gjorde jo støtt noke galt. Det var jo folk som jobba der som vi visste brydde seg om oss, men dei hadde ikkje lov til å ta oss på fanget og gi oss ein klem. Dei kunne til nød klappe oss på kinnet. Det har dei fortalt meg etterpå, når eg har snakket med dei i voksen alder. Lite kjærlighet var det.

– Så de hadde instruks om at de ikke skulle ta dere på fanget og gi dere en klem?

– Ja, for at dei ansatte ikkje skulle knytte seg for mye til ungene der.

– Men hva med ungene, da?

– Ja, det var det. Dei tok ikkje hensyn til det.

– Hva tapte du ved at du ble tatt fra foreldrene dine?

– Eg følte at eg var under konstant press dei første åra i barndommen. Eg fekk liksom aldri være barn. Det var jo et barnehjem, og det forsvant unger som eg passet på og lekte sammen med. Dei kom ut i fosterhjem, dei forsvant, og det var jo ein sorg for oss som var glad i dei. Og du kan sei at da vi kom i fosterhjem – etter ein stund – så begynte vi å lengte tilbake til dei som var snille med oss der på barnehjemmet og til dei ungene vi var glade i og hadde hatt som lekekamerater over år. Når du ikkje har foreldre og familie, så knytter du deg sterkt til de andre menneskene som er på ein sånn plass. Men vi fekk ikkje lov til det. Fosterforeldrene våre fekk ikkje lov til å ta oss med tilbake til barnehjemmet, for det var ein sånn belastning for dei som jobba der.

– Så det ble stadige brudd i din barndom?

– Ja, stadig stress og krise som eg måtte forholde meg til. Det ble liksom aldri tid til å være barn. Det føler eg nå i voksen alder, når eg ser på mine egne barn.

– Hvor lang tid gikk før du fikk vite at din mor og far hadde skrevet brev etter brev til Misjonen for å få dere tilbake?

– Det er bare et par år siden. Då gjekk eg til Riksarkivet og fekk utlevert alle mine papirer, og der fant eg brevene som dei hadde skrevet til Norsk Misjon blant hjemløse.

– Hvilket inntrykk gjorde det på deg?

– Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Eg måtte danne meg eit nytt bilde av dei. Eg såg at det var mye kjærlighet og lengsel i dei brevene, og at det var ikkje sånn som eg hadde trodd. Så eg syntes forferdelig synd på dei, eg hadde så vondt av dei. Ja, eg grein mye.

– Hvordan trodde du det var?

– Eg trodde at dei hadde et fjernt forhold til oss. For det hadde vi alltid hørt. At vi var gitt vekk, at dei hadde problemer med å ta hånd om oss. Og at dei fikk nye unger, at dei liksom hadde nok med det og at vi var ute av bildet. At det var eit fjernt forhold. Vi trodde at ingen egentlig brydde seg om oss mer da. Det var sånn det skulle være.

– Hvordan har prosessen med å bli kjent med familien vært?

– Det har krevd hardt arbeid både fysisk og psykisk. Men eg har fått mye igjen for det. Eg har måttet bearbeide masse følelser underveis.

– Hva slags følelser?

– Bitterhet, avsky og forakt…

– Overfor familien?

– Overfor foreldrene våre som hadde gjort oss så mye vondt. Dei hadde avvist oss. Følgen ble jo at vi var på barnehjem i nesten sju år. Og det gjør mye med eit menneske. Så eg følte at det lå mye skyld på dei, før eg hadde fått visst meir om bakgrunnen for det. Men samtidig fekk vi se ein del ting vi likte. Vi så litt av oss sjølv i dei, så impulsivitet, spontanitet og glede. Og vi så óg mye likheter med søsken. Så det var spennende og interessant. Eg kan ha vært i ei identitetskrise sjølv, for eg hadde skifta navn i løpet av barndommen, det var vi pålagt fra Misjonen å gjøre. Og eg hadde tenkt mye på hvordan dei så ut, hvordan dei var. Eg visste jo etterhvert at dei var av reisendes folk. Vi var ikkje vant med reisendes folk i det området som vi bodde, så vi visste liksom ikkje hvordan dei så ut.

– Hva har det gitt deg å treffe igjen familien din?

– Nei, det har gitt meg mye. Etter alle disse årene føler eg at eg har mange søsken og ei ekstra mor. Eg har to mødre idag. Så idag er det kjekt, både for oss og for dei – og for adoptivfamilien våres.

– Har du fått noe av den kjærligheten du ikke fikk som lite barnehjemsbarn?

– Ja, mye. Det var overveldandes då eg var hos Sofie første gongen. Eg lå der i flere netter og kunne oppleve når eg kom i det hjemmet at vi har hørt til der. Vi hadde alltid vært ein del av familien der, vi hadde like stor tilhørighet der vi, som alle dei andre. Det var så overveldandes å kunne ta imot kjærlighet uten at det ble krevd noke tilbake.

– Nå i voksen alder har du funnet tilbake til dine biologiske foreldre, og du har adoptivforeldre som du har vokst opp med. Hvorfor tok du initiativ til å knytte dette sammen?

– Etter å ha truffet dei hadde eg masse negative følelser overfor mine biologiske foreldre, for vi hadde hatt det så vanskelig og hadde opplevd så mye vondt i oppveksten. Og eg trudde dei var skyld i veldig mye av dette, selvsagt. Dei hadde oppført seg sånn at dei hadde mista ungene sine. Men etterpå, etterhvert som eg fekk bearbeida litt av bitterheten, så torde eg å nærme meg dei mer. Og eg begynte å bli glad i dei og like dei. Så då eg kom tilbake til mine adoptivforeldre, sa eg "Eg synes dere skulle treffe dei, det er så mye positivt med dei. Eg har opplevd så mye kjekt, eg synes dere skal få oppleve det." Og då sa adoptivmora mi: "Eg har alltid hatt lyst til å treffe foreldrene dine, og mor di spesielt." Då fekk vi ordna det sånn at Sofie og fleire av søsknene mine kom til barndomshjemmet mitt og fikk være der på plassen i flere dager.

– Hvordan var det møtet?

– Det var gripandes. Og eg og tvillingbroren min trakk oss litt tilbake, sånn at dei fikk være sammen og prate ut med hverandre. Og då tror eg at mine adoptivforeldre forsto mye meir av det som hadde skjedd, at det ikkje var rett overfor den familien, det som var gjort. Dei hadde alltid hørt på Misjonens  versjon og trodd at det var sånn som det skulle være. Men i ettertid, når dei kjenner familien, så ser dei at det er gjort alvorlige feil mot den.

Det er hardt for Sofie å høre datterens ord. Hun ser ned mens datteren snakker, hendene i fanget har ikke ro. Innimellom legger hun til et bekreftende "Ja" og et og annet lavt sukk: "Å, kjære!"!  Datteren tar pause og Sofie ser opp og møter blikket hennes. I sitt hjerte ga Sofie aldri fra seg barna. Da Misjonen ville adoptere bort tvillingene hver for seg, motsatte Sofie seg det. Hun ville ikke adoptere dem bort, hun ville at tvillingene i alle fall skulle ha hverandre, og holdt fast i drømmen om å få dem tilbake – en gang.

Etter barnehjemstiden gikk det bedre for tvillingene. De var heldige og kom til gode fosterforeldre og fikk en trygg oppvekst og utdanning. Først da tvillingene var blitt voksne, skrev Sofie under på adopsjonspapirene, slik at fosterforeldrene ble adoptivforeldre og tvillingene fikk arverett etter dem.

– Hvordan var det å møte de som hadde hatt hånd om barna dine?

– Det var litt vondt. Jeg kjente meg skuffa over meg sjølv, at jeg itte hadde hatt den makta og fått gjort det som de hadde gjort for barna mine. Så jeg følte meg skamfull og kjei meg, fordi dom hadde fått vært foreldre istedet for meg, og hatt hele oppveksten fra ungene var seks, sju år.

– Hvordan ble dere tatt imot da dere kom?

– Dom møtte oss ute på trappa. Og vi ble mottatt på en overaskende fin måte. – Hva sa tvillingenes mor til deg da du kom?

– At jeg var velkommen, det sa både faren og mora. Og at det var moro å hilse på meg, at det var et ønske dom hadde hatt i alle år. Adoptivmora sa at hun hadde lånt to barn. Det var en lettelse for meg, altså, at dom itte var skeptiske på noen ting. Vi hadde itte venta at vi skulle bli tatt imot på den måten, så fint som det gikk. Det var husrom og mat og drikke med en gang. Og vi er fortsatt velkommen dit. De sender oss julekort og presanger og vi prøver å gjengjelde med kjærlighet og takksomhet.

Etter opptak  reiser de to kvinnene på gressbakken seg. Mor og datter. . Datteren plukker noen markblomster til mora før de forlater den gamle leirplassen ved travbanen sammen.

Hjemme hos Sofie venter flere av søskenflokken og noen barnebarn. I alle år har det vært et tomrom i familien etter barna som manglet. De har delt den store sorgen. Hver jul har de pakket julegaver til ukjente søsken. Skyldspørsmålet har hvilt uavklart over familien. Alle er spent på hva vi fant på sosialkontoret på Lena. Jeg setter igang avspillingen av intervjuet med Sofie og datteren.

Etterpå deltar alle høylydt i diskusjonen. Var det Sofies skyld som hadde skrevet under? Var det farens skyld? Var det livsførselen til familien som gjorde det nødvendig å ta barna? Diskusjonen går høylydt med harde beskyldninger mot både far og mor, skjelling og gråt. Hvem hadde mest skyld? Far er død og kan ikke forsvare seg, og de vil ikke legge all skyld på ham. Men hva med mor, som alltid hadde nektet for at hun skrev under?

I tiden som følger enes de om at den store skylda verken lå hos far eller mor, men hos Misjonen og hos staten, som i sin tid overlot det offentlige ansvaret for taterne til Norsk misjon blant hjemløse.

Faren er død. Søskenflokken samler seg rundt mor. De ser at Sofie aldri har villet gi fra seg barna sine, uansett underskriften på det skjebnesvangre papiret. De ser at mora var sjanseløs mot Misjonen den gangen. Og at det som skjedde ikke var hennes vilje.

"Dei hadde ikkje lov til å ta oss på fanget og gi oss ein klem"

Da vesle Frans på to og et halvt år ble pågrepet av myndighetene ved Strømsgodset i  Skoger utenfor Drammen, forelå det ikke noe barnevernsvedtak om at han skulle tas  fra mora, slik loven tilsa. Misjonen hadde barnehjemsplassen klar allerede før han  ble tatt; Frans skulle til Eilert Sundts barnehjem, ett av til sammen seks barnehjem  som Misjonen hadde opprettet for barn av reisende. Misjon, barnevern, prest og politi  samarbeidet tett for å få fatt i ham. Frans ble pågrepet av amtsmannen i Drammen, og ført til Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll for å vokse opp i Misjonens varetekt.  Etter pågripelsen skrev Misjonen til soknepresten i Våler og fortalte at de hadde  plassert gutten på barnehjem, og ba om hjelp til å fatte et vedtak i Våler  barnevernsnemnd så snart som mulig. Misjonen sendte også takkebrev til  barnevernsnemnda i Skoger for hjelp til ettersøking og transport under den vellykte  pågripelsen av Frans: "Frans har funnet seg vel tilrette i miljøet på Eilert Sundts  barnehjem, og vi er takknemlige for den hjelp Skoger Barnevernsnemnd ydet i denne  sak. Man kan bare beklage at det fremdeles i vårt land finnes barn som vokser opp i  det elendige omstreifermiljø, og vi gleder oss med hvert barn som kan få en sjanse til  en menneskelig tilværelse."

I filmen ser vi Frans og Sofie komme gående langsomt nedover en smal  grusvei mot et stort gult trehus, der Eilert Sundts barnehjem holdt til, og Frans  tilbrakte barndommen. Frans og Sofie stanser, Frans  høy og tynn og mørk i håret og  barten, Sofie i langt rutete skjørt, med stor brosje på brystet og grått oppsatt hår. Det  er bare noen trær mellom de to på veien og huset. Det er vondt for Sofie å være her.

 – Det gikk et helt år før jeg fikk vite hvor Frans var henne.

– Ble du noen gang innkalt til møte i barnevernsnemnda?

–  Nei.

–  Og du skrev aldri under på at du ga fra deg omsorgen?  

–  Nei, nei, nei! Det har jeg itte gjort. Jeg lengta jo tilbake til barna mine hele  tida. Jeg hadde ikke fred...  

–  Hvordan fant du ham igjen til slutt?

–  Det hadde gått over ett år. Da sa jeg til pastor Bjørnstad i Misjonen: "Jeg  orker ikke lenger! Jeg må få vite hvor ungen min er."

–  Kan du beskrive første gangen du kom hit for å besøke Frans etter at han ble  tatt.

Sofie gjenkaller dagen i tankene. Gråten tar overhånd og vi må avbryte  opptaket. Frans og jeg trøster Sofie. Jeg ønsker ikke å plage henne, men Sofie vil  fortelle historien som er knyttet til det gulmalte huset nedenfor oss. Etter en pause  forsetter vi opptaket. Jeg gjentar spørsmålet. Ordene kommer gjennom gråt.

– Det er svårt. Jeg husker jeg grudde meg for å gå ned der. For jeg hadde prata  litt med ham på telefonen. Grudde meg. Da kom han syngendes imot meg så jeg  kjente stemmen hans på lang lei. Han hadde med seg flere. Jeg torde liksom itte gråte  heller. Syntes jeg hadde ødelagt så mye både for ham og for meg sjølv. Så jeg hadde  sånne problemer etterpå. Jeg får aldri fred. Det er noe som ligger der hele tida.

Sofie presser handa mot hjertet. Jeg spør Frans om hva han husker fra  barnehjemmet. Sofie har lånt meg et lite fotografi av Frans fra tiden på  barnehjemmet: En liten gutt i kjeledress og hjelmlue som kommer gående mot oss i  snøen. Bak skimter vi Eilert Sundts barnehjem.

–  Husker du noe fra den gangen da du ble tatt?   

– Nei, ingenting. Jeg har noen vage minner fra førstninga da jeg var her. Men  ikke noe fra da jeg ble henta.

–  Hva er det første du husker fra barnehjemmet?

–  Jeg husker vel besøk, det første, liksom.

–  Det første besøket?

–  Ja, jeg husker det.

–  Hvordan var det for deg?

–  Nei, jeg var vel sky og redd da, tror jeg, for da vi var her så …det var jo så  mange historier. Dem sa til unga at foreldrene ikke ville ha dom, og alt mulig sånt, da.  At det var derfor vi var her.

Frans snakker stillferdig. Han har ingen minner fra tiden før barnehjemmet.  Foreldre var noen som kom på besøk en sjelden gang. Det var ingen på  barnehjemmet han kunne være ordentlig glad i mens han vokste opp. Først da han  fikk ut dokumentbunken sin fra Riksarkivet fikk han og familien vite hvordan alt hadde  foregått. Notater og rapporter gir glimt av vesle Frans slik han var da han kom til  barnehjemmet etter å ha blitt "reddet til en menneskelig tilværelse". Dokumentene  viser hvordan han karakteriseres og formes gjennom oppveksten i Misjonens varetekt,  fra å være et tillitsfullt lite barn til å bli en rotløs gategutt i Oslo uten tillit til noen.  Et halvt år etter ankomst blir evnene hans testet. Han er tre år og tre  måneder: "Han er søt og blid, meget tillitsfuld. Han snakker og går. Han snakker  urent – litt for urent til å ha fyldt 3 aar". (Psykologuttalelse 26. Mars 1956.)

Etter seks år på barnehjemmet går Frans i andre klasse. Han klarer seg godt  på skolen og er flink til å lese, i følge en rapport:" Han er grei i heimen og det er  ingen klager på ham verken fra skolen eller utenfra. Jeg har merket at han kan være  litt fremfusende i sin måte å være på, og at han gjerne vil at man skulle være  oppmerksom på ham". (Oskar Frogner. 22. februar 1961.)

Etter åtte år går han i fjerde klasse. Det går fremdeles bra på skolen og Frans  oppfører seg bra, men: "Likevel må det sies at det godt kan merkes at han, etterhvert  som han blir eldre, viser tendenser som han ikke har bydd fram tidligere. Frans er  beregnende og til tider nesten slu bak et blidt og tiltalende ansikt. Det vil iallefall ikke  være riktig å stemple ham som et vanskelig barn, iallefall ikke foreløpig, for man gjør  vel rett i å regne med at de forskjellige barn i en flokk på et barnehjem vil forsøke å  nyttegjøre seg enhver situasjon som det kan trekkes personlige fordeler av. Det er  mulig Frans er noe mer våken her enn de andre barna han vokser opp sammen med."  (Oskar Frogner. 21. januar 1963.)   Nå tegnes konturene av en "taterunge" opp; slu og beregnende, men våken.  Og det forvarsles at han skal bli et vanskelig barn.

Halvannet år etter begynner spådommene å slå til. Frans har blitt tolv, og er  på rømmen fra barnehjemmet sammen med en av de andre barnehjemsgutta. De leker  katt og mus med bestyreren på barnehjemmet, som er i Oslo for å lete etter dem. Til  slutt plukkes de opp på gata i Oslo helt utslitte. Nå rapporteres det at "…han ikke er  så godt likt i gutteflokken lenger, for han er slu og lur og får gjerne til noe krøll, men  passer nøye på at han selv ikke kommer inn i bildet når oppstyret kommer".  (Oskar Frogner 9. september 1964.)

– Var det noen du kunne knytte deg til mens du bodde her som liten unge?

– Nei, det var det ikke. Det var tanter her, da, en fire, fem tanter som styrte oss  med mat og drikke og klær. En av dom var snill.

– Men ingen som du kunne være ordentlig glad i?

– Nei, det ble det ikke. Vi hadde respekt for dem, for det var dom som  bestemte. Inntil jeg kom i den alderen da jeg var tretten, fjorten år.

– Hva med familien din, foreldrene dine, klarte du å knytte deg til dem i den  tiden?

– Ja, noe så. Noe. Dem var og besøkte meg, foreldrene mine og noe familie  ellers. Jeg opplevde det litt sporadisk helt til jeg var en tolv år. Da fikk jeg lov til å  komme hjem til foreldrene mine på ferie. Da var det juleferie første gangen, ei uke og  sånn. Men jeg følte jo ikke at jeg kjente dem godt nok heller. Men jeg ville jo flytte  dit, flytte herifra...

I alle årene Frans bodde på Eilert Sundts barnehjem strevet Sofie for å få  ungene tilbake. Da Sofie og mannen hadde fått leid seg fast husrom i Våler, dro Sofie  til Misjonens hovedkontor i Oslo for å be om de tre barna sine. Et notat fra Misjonen  fra juni 1966 forteller at Sofie "...fikk beskjed om at tvillingene var anbragt i en god  fosterheim på Vestlandet. Et nydelig bilde av søskenparet fikk hun utlevert. Det ble  rådet til at tvillingene fikk være i ro i fosterheimen til de hadde vokset til. Senere  kunne det være mulighet for at vi kunne ordne det så at de fikk hilse på sine riktige  foreldre. Når det gjaldt Frans, ble det avtalt at han skulle få komme heim på  sommerferie. Foreldrene ville gjerne at han nå kunne bo hos dem og fortsette på  ungdomskolen i Våler. Avtalen ble at foreldrene og gutten skulle drøfte dette, og at de  i god tid før skoleåret tar til kontaktet oss for å få endelig avgjørelse i denne sak. (…)  Før vi går med på at Frans får komme heim til foreldrene for godt, bør familien ha  besøk herfra. De har nå tre barn heime hos seg."

Men Frans kunne aldri forstå at ikke han også kunne få komme hjem, når  hjemmet var godt nok for søsknene som kom til verden etter ham og tvillingene.

– Da jeg var tretten, fjorten år trodde jeg det var mulighet for å få komme hjem,  men så ble det ingen ting, og da ble jeg litt vanskelig på skolen. Ikke så rent lite heller  kanskje. Jeg skofta en del og rømte en gang i blant. Da det ikke ble noe av, ble jeg  vanskelig på skolen.  

"Frans sier han rømmer fordi han mener å oppnå at han blir flyttet fra  Eidsvoll dersom han holder på med det. Han vil heim til foreldrene. Disse på sin side  har nok lovet ham å komme heim, men jeg er ikke sikker på at de virkelig mener det,  fordi de da må regne med å miste noe av den frihet de nå mener å ha." (Oskar  Frogner. 19. september 1966.)

Sofies årelange strev med å få tilbake barna trekkes i tvil. Det insinueres at  foreldrene ønsker "friheten" framfor å få igjen Frans. Dermed flyttes ansvaret for  den beslutningen som skal komme over på Sofie og mannen hennes, taterne som jo  setter friheten over alt.

Sofie maser igjen. Og Frans maser hele tiden om å få komme hjem, han gir  blaffen i skolen og regler og stikker av. "Han skyr ingenting når det gjelder å lage  bråk", heter det nå fra barnehjemmet. Det går som en rød tråd i alle rapportene om  Frans fra denne tiden at Frans sier han er vanskelig fordi han vil hjem. Men både  barnehjem og skole mener etterhvert at Frans er blitt så vanskelig og uhåndterlig for  personale og lærere at han ikke bør få reise hjem. De beklager at en gutt med så gode  evner oppfører seg slik. Misjonen sender saken til barnevernsnemnda. Den vedtar at  Frans ikke bør få flytte hjem til sine foreldre, fordi boligen deres er "liten og dårlig",  og det er "…ikke det beste miljø (…). Det vil skade gutten at han skal skifte skole, det blir jo et helt annet skolemiljø, og nye kamerater." (Vedtak i Våler barnevernsnemnd  1. november 1966.)

Generalsekretær i Misjonen, pastor Bjørnstad skriver til faren til Frans og  meddeler at barnevernsnemnda har sagt nei til at Frans kan komme hjem. "Jeg  snakket inngående med Frans ved besøk på barneheimen igår. Jeg gjorde det klart for  ham at han måtte ta seg sammen og vise en helt annen framferd både på  barneheimen, i skolen og ellers ute blant kameratene (…) Jeg gjorde det klart for  Frans at han nå ved sin oppførsel selv avgjorde om han kunne få være på Eidsvoll,  eller må anbringes på annen måte." (Generalsekretær Olav Bjørnstad, 12. November  1966.) " Annen måte" betydde Misjonens ungdomshjem på Rostad i Inderøy.  Ansvaret for beslutningen som Misjonen forberedte ble lagt på Frans.

– En gang jeg kom tilbake fra ferie begynte jeg å mase samme dagen. Når tid  jeg skulle få flytte hjem? Og da sa hun bestyrerinna bare det, at det har blitt  forandring i planene, du skal til et sted som heter Rostad ungdomshjem. Og det hadde  jeg jo hørt så mye om. Det var et hjem for ungdomskriminelle, da. Og det kriminelle jeg hadde gjort var å skofte skolen og epleslang og sånne saker som alle gjør. Men  dem hadde vel ingen annen institusjon for en gutt på fjorten år. Så jeg tror det var  derfor jeg ble sendt dit.

I brev til Rostad ungdomshjem skriver Misjonen at Frans stadig gjør seg  vanskelig for å få komme hjem til foreldrene. Men "…forholdene hos foreldrene er  ikke slike at det er forsvarlig å ta gutten hit. Vanskene med Frans er vel relativt  beskjedne i forhold til de problemer det mange ganger er med de guttene som kommer  til Rostad. Det har således ikke vært kriminelle handlinger av noe slag med ham. En  ber at teamet vurderer dette kasus og at vi snarest får høre. Jeg tror at han vil bli et  interessant og positivt tilfelle å arbeide med. Vi skal selvfølgelig sørge for at det blir  fattet regulært barnevernsvedtak om anbringelsen ved ungdomsheimen." (Brev til  Rostad, 13. februar 1967.)  Til barnevernsnemnda forsikrer Misjonen at "Rostad ungdomsheim er uten  tvil noe av det beste vi har i sitt slag her i landet." (Brev fra Misjonen, 20. mars  1967.)

Dette ble et veiskille i livet til Frans. Guttungen Frans, som gjorde opprør for  å få komme hjem ble omdefinert til "kasus" og "interessant tilfelle" og sendt langt vekk vekk til Rostad ungdomshjem.  

– Hvordan ble det begrunnet at du ikke skulle få reise hjem til familien?

– Dem sa jo ingenting den tida jeg bodde her, men jeg har jo henta ut de  dokumentene som gjelder dette her, og der står det. Barnevernet i Våler i Solør som  dette gjaldt, ble spurt fra Norsk Misjon om dom tilrådde at jeg flytta hjem. Og en av hovedgrunnene til at jeg ikke fikk flytte hjem, var at det ikke var noe særlig heldig å  bytte skole, for det medførte at jeg kom inn i et nytt miljø og fikk nye venner. Og det  var ikke noe særlig heldig, da. Men fem måneder etterpå så ble de spurt om jeg kunne  flyttes til Rostad ungdomshjem, og da var alt iorden. Da var det ikke snakk om skifte  av kamerater eller noen ting.  

Misjonens medarbeider tok ikke sjansen på å fortelle verken Frans eller  foreldrene om dato for avreise til Rostad på forhånd. "På bakgrunn av de  vanskeligheter han hadde gjort i skolen og på bagrunn av den kontakt vi hadde hatt  med foreldrene, kunne det se ut til at Frans muligens ville by på vanskeligheter,  derfor var han ikke orientert om reisedagen før mandag morgen da han gikk til skolen. Jeg reiste opp for å være til stede da han kom fra skolen. (…) Han kom ellers  stadig tilbake til at han var lovet å komme heim på ferie og muligens skulle få  begynne på yrkesskole i Kongsvinger. Jeg tok ikke fra ham slike illusjoner, men  forsøkte fremdeles å få fram fordeler og alt det positive jeg kunne i oppholdet ved  Rostad. (…) Da jeg reiste fra Rostad neste formiddag var Frans allerede i full gang i  skolen. På Rostad blir han nå av de "minste", for ikke å si "den minste" av alder, og det tør vel hende at dette kan virke slik at han roer seg og blir en forholdvis enkel elev  i alle fall noen tid framover." (Oskar Frogner. 15. April 1967.)

– Hva slags sted var det du kom til?

– Det var et hjem for ungdomskriminelle. Med ganske strenge forhold. Men  det trengtes jo på en sånn gjeng med gutter som oss.

– Ja, hvordan virket det på deg å være der?

– Jeg syntes ikke det var så aller verst. Men jeg var jo vant til dette her …

– Hva lærte du der?

– Nei, jeg vet ikke hva jeg lærte, jeg. Jeg var jo yngstemann, så jeg så vel litt opp til disse gutta som hadde vært ute og stjælt litt biler og sånn. Så det var vel uheldig på den måten. Jeg ble vanskelig der óg med hensyn til skole og sånn. For jeg  var så lei av at dem bestemte alt. Jeg ville bare bort fra alt som var, jeg. Så jeg maste om å få reise til sjøs. Og da høsten kom og skoleåret skulle begynne igjen, så fikk jeg  beskjed om at vi har gitt deg opp, du skal få reise til sjøs. Det er faktisk et av mine  lykkeligste øyeblikk! Og da reiste jeg til Oslo allerede dagen etter. Da var det tre  måneder på Christian Radich, og så dro jeg til sjøs. Jeg var til sjøs et års tid, og så  mønstra jeg av i Oslo.

– Når slutta du å ønske deg hjem til mor og far og familien?

– Ja, det var da jeg dro til sjøs. Jeg ville jo besøke dem og sånn, men jeg ville  bestemme alt sjøl. Jeg var og besøkte dem. Når jeg ikke syntes det passa meg å være der, så reiste jeg til Oslo. Det var ganske ofte. Jeg var for det meste i Oslo.

– Hvordan klarte du deg i Oslo?

– Nei, jeg traff på gutter som kanskje hadde vært på Rostad – jeg traff  likesinna, da. Jeg turte ikke ta kontakt med Misjonen på noe vis med hensyn til hjelp  til jobb eller husrom eller noe, for da var det Bastøy som kunne bli det neste.

– Ja, hva livnærte du deg av?

– Det har jeg ikke lyst til å si. Det tør jeg ikke si.

– Hva slags folk knyttet du deg til i den tiden?

– Nei, det var likesinna i Oslo. Gutter som tidligere hadde vært på institusjon  og som hadde det litt vanskelig – og var i Oslo altså.

– Hvor fant du igjen de gamle kameratene dine fra Rostad?

– Dom, jeg kan treffe dem igjen idag. Jeg kan treffe dem igjen – folk som står  ved Blå Kors. Ja, samfunnets svakeste. Så det hender jeg stikker innom og snakker  med dem der. Jeg var jo heldig, jeg, kan du si, for jeg var jo oppe hos foreldrene mine  og besøkte dem innimellom, og så traff jeg ei jente der oppe da, vet du. Så ble jeg gift,  og da vart det delvis orden på livet mitt ei stund. Så ble jeg skilt, men da reiste jeg aldri inn til Oslo på den måten mer.


I MISJONENS VARETEKT 2

Frans Pettersen 1993

"Vi gleder oss med hvert barn som kan få en sjanse til en menneskelig  tilværelse"

"Det var ikkje ein sorg som ein sender blomster til"

"Flott, møt meg i Bibliotekbaren på Bristol!" svarte Frans i telefonen da jeg kontaktet ham på nytt ti år seinere. Vi ankom omtrent samtidig. Frans var blitt eldre og rundere, tynnere i håret og litt gråere i barten. Han virket fornøyd. Det var fullt på Bibliotekbaren, men Frans var godt kjent her og fikset bord. Han var på hils med serveringspersonalet og en del av de faste gjestene.

- Sofie har hatt sorg, hun ble fratatt tre barn. Jeg kan bare tenke meg hvordan det ville være om noen tok datteren min! Men jeg hadde ikke sorg, jeg var bare to og et halvt år. Jeg vokste opp på barnehjemmet og trodde det skulle være sånn. Sånn var mitt liv, andre levde anderledes. Jeg stilte ikke spørsmål. Det var bare sånn!

Jeg var ikke slem mot de andre ungene slik det står om meg. Vi holdt sammen. Vi hadde det ikke fælt så lenge vi ikke ble slått. Det var slik vi oppfattet det. Vi manglet kjærlighet, men tenkte ikke over det.

Det verste var at de voksne løy for meg. De lovet at jeg skulle komme hjem, men så ble jeg sendt til Rostad. I papirene mine står det at det er en av landets beste skoler. Da jeg leste det, ble jeg så forbanna at jeg dro rett opp til Misjonen og inn på kontoret til en av de som jobbet der. Han ble sikkert redd. Jeg sa at hvis dem mente at Rostad var en av landets beste skoler, hvorfor var ikke vi som gikk der blitt samfunnstopper og ledende i samfunnet? Han kunne bli med meg ned til Blåkors-gården og hilse på de som hadde gått på Rostad. Gutta fra Rostad står utenfor Blåkors og drekker rødsprit!

Det jeg er bitter for idag, er at jeg ble droppa på gata i Oslo som femtenåring. Med en koffert kanskje, og sikkert ikke mye penger. Jeg kjente ingen, og jeg kjente ikke foreldrene mine. Jeg var vokst opp på institusjon og var ikke istand til å klare meg i samfunnet. Det som redda meg, var at jeg ikke har anlegg for å bli rusmisbruker. Jeg fant sammen med andre i min situasjon. Barnehjemsbarn, forsterhjemsbarn, vi ble en gjeng på rundt tjuefem stykker. Vi sov i venterommet på Østbanen. Satt i timevis og støtta hodet og lot som om vi ventet. Noen av vaktene lot oss sitte. Andre jaga oss: Ut! Vi samla oss på varmerista ved utgangsdøra til Steen og Strøm. Der blåste det varm luft opp. Vi bodde i nedrivingsgårder og tok oss inn i jernbanevogner. Vi stjal mat og klær i butikkene. Stjal gull og solgte. Noen av jentene gikk på gata. Vi var kjæreste med dem. Så tjente de penger og så tjente vi penger. Av og til bodde vi på hotell til vi ble kasta ut. Vi drakk mye og ble veldig nedslitt, men jeg var redd for hasj og sniffing. Men jeg kunne ikke gå på sosialen. Jeg kunne ikke gå og be om hjelp til mat og leilighet. Da ville de tatt en telefon til Misjonen og sagt: Vi har Frans Pettersen her. Han tilhører dere. Misjonen ville sendt meg til Bastøy. Det var skrekken!

Foreldrene mine leita meg opp et par ganger. Jeg blei med dem, men etter noen dager dro jeg til Oslo igjen. Ingen fikk bestemme over meg, jeg hadde ikke respekt for noen voksne. Oslo var som en magnet, det var der jeg hadde kompisene mine. Idag er de døde alle sammen, de jeg vanket sammen med i Oslo. Oslo er farlig.

Det som endra livet mitt, var at jeg traff ei jente og gifta meg som 19-åring.

Men det kunne ikke gå bra. Og da vi skilte oss i 1976, fikk hun leiligheten og jeg tok bilen og de pengene jeg hadde. Så kjørte jeg mot Oslo og satt og tenkte. Plutselig så jeg et skilt med avkjøring til Hamar. Da kom jeg til å huske på en gammel kompis fra Rostad. Han hadde sagt: "Fransa, kom til Hamar!" Og jeg kjørte av til Hamar, og siden ble det Hamar. Jeg havna ikke i Oslo en gang til.

Serveringsdamen ankommer med omelett til Frans, han spiser gjerne her. Vi er omgitt av mykt stemmesurr fra de mørke skinnstolene rundt oss. Avdempet pianomusikk finner veien mellom søylene og buegangene.

Jeg husker ti år tilbake. Jeg hadde nettopp sett bildet av Sofies ansikt i Vårt Land og ville treffe henne. "Ta kontakt med sønnen hennes, Frans Pettersen" var rådet jeg fikk av journalisten i Vårt Land. Men før jeg fikk ringt Frans, ringte han meg: "Hei du, deg skal ha tak i! Jeg heter Frans Pettersen!" Frans ankom NRK med en bunke dokumenter som han nettopp hadde fått ut fra Riksarkivet. Alt ved Frans gikk på høygir den gangen, bevegelsene, blikket. Han snakket som en foss, intenst, bare avbrutt av mobiltelefonen. Han sonet en dom på denne tiden, men var ute på permisjon. Han kom med livet sitt og la det foran meg. Dette måtte verden få vite! Frans ble en sentral medvikende for meg, og jeg ble en hjelper for ham. Frans ville bruke media for å avdekke historien om livet i misjonens varetekt.

– Det begynte med at jeg skulle besøke Sofie, men hun sto på farten til en utstilling om tatere på Kongsvinger Jeg hadde ikke hørt om noen utstilling, men jeg var i nærheten og dro dit. Så sa han som viste rundt på utstillingen: "Hei, jeg kjenner deg. Jeg har jobba i Misjonen." Det var Audun Askerud. Han fortalte meg at jeg kunne få ut papirene mine på Riksarkivet. Jeg hadde ikke tørt å spørre mamma og pappa om hvorfor de ikke kunne ha meg, jeg tenkte at det var på grunn av deres livsførsel. Men da jeg leste papirene mine, gikk det opp for meg at det var fordi jeg var tater! Jeg ringte rundt dag og natt til journalister i aviser og TV. Det ble som en feber. Alexander Øystå i Arbeiderbladet og jeg fikk fram at papirene fra Svanviken arbeidskoloni var brent. Misjonen lot som om papirene fra Svanviken lå i Riksarkivet. Men jeg kontaktet Dagsrevyen, så ringte jeg til Misjonen, til han som var ansvarlig på Svanviken og sa at nå kommer Dagsrevyen på døra. Da kom sannheten fram at de hadde brent papirene fra Svanviken "av hensyn til personvern", som de sa. "Men Riksarkivet har jo bedt om å få de papirene", sa jeg, "da er det mot loven å brenne dem!"

Så kom programmet du lagde. Jeg var redd for å stå fram, redd for hva som kunne skje med dattera mi. Men jeg tenkte at folk må få vite det.

Det har skjedd mye siden sist. Folk i byene visste knapt nok at det fantes tatere før. Folk på landet visste det godt, men de så ned på oss. De visste ikke hva som hadde foregått. Nå har de endret oppfatning, de ser positivt på oss idag.

Jeg har fått vite nytt om tvillingene, de bor fremdeles på vestlandet. Søsteren bor utenfor Stavanger og jobber på sykehuset der. Jeg planlegger å reise dit for å finne ut hvordan det har gått med henne i løpet av de siste ti årene. Jeg får telefonnummeret hennes av Frans, og vi skiller lag.

Samme kveld ringer telefonen:"Hei, det er Inger Jenny, eg er på Oslo-tur sammen med ei venninne. Du ville møta meg? Eg er her i to dager!"

Dagen etter feier Inger Jenny inn på Bibliotekbaren sammen med storebror Frans. Hun er høy og flott som sin mor - og glad. Stresset fra sist ser ut til å være borte.

- Eg har fått fred eg nå. Det besta som skjedde meg var at media tok tak i det som eg hadde. Etter tv-programmet var det mange som kom til meg. Då forsto dei historien på en heilt annen måte. Då begynte dei å forstå hva eg hadde snakket om. Det var som en ryggsekk som eg kunne ta av meg. For eg satt med alt detta aleina. Eg satt og leste brevene fra foreldrene mine, eg leste misjonens brev til fosterforeldrene mine og såg jo de feilgrepene som var gjort. Eg såg at det hadde skjedd noke som eg ikkje forsto. Då eg prøvde å forklare det til mannen min, sa han det var sikkert noke dei ikkje hadde sagt til meg. Men så viste det seg at eg hadde rett i alt. Og då eg traff Sofie og hørte hennes "eventyrfortellinger", tenkte eg at ho var litt skrullete og hadde fortrengt mykje, og ho hadde jo skrevet under dette vedtaket. Eg begynte å stille spørsmål ved henne, men alle de røverhistoriene ho fortalte var det som var sannheten, ikkje sant? Det var sant alt som ho sa.

- Men du var veldig i tvil den gangen om du ville være med i dokumentaren.

- Ja, for eg var under press fra den andre adoptivfamilien som eg har. Det var ikkje så enkelt for dei å forholda seg til det, så eg tok hensyn til det. Eg hadde stor ansvarsfølelse for dei og samvittighet. Altså, dei var jo med på det og forsto det, men allikevel hadde eg alltid skyldfølelse. Adoptivforeldrene mine er døde nå, faktisk føler eg meg friare i den sammenhengen nå. Den anonymiteten som vi holdt på med i tv-programmet var bare tull på ein måte, men for ti år siden var ikkje eg sterk nok til å treffe folk som sa: "Hei, eg så deg på tv igår". Den tiden då eg jobba meg gjennom min historie var veldig slitsom. Og eg kjente gråten,eg kjente eg blei deppa. Eg gjekk ned og blei tung og trist, men det gjør eg ikkje nå lenger på den måten.

- Så nå kan jeg skrive ditt navn?

- Ja, det kan du. Eg kan avvise folk nå, eg treng ikkje bry meg så mye. Det går ikkje så mye inn på meg lenger. Derfor må eg være ganske ferdig med den vonde delen. Men en annen ting som eg synes er viktig: Eg er jo ein ressursperson, og blir oppfatta som ein ressursperson av samfunnet idag. Eg har god jobb, eg har ein mann som har god jobb, vi er slike som folk ser på som ein vellykka familie. Derfor føler eg det er rett for meg som ein vellykka person å stå fram med min historie. For det er ikkje bare taperar blant oss. Me er ikkje ein minioritetsgruppa med gener som blir bare taperar. Folk har gjerne litt fordommer fremdeles; der sitter det ein taper som har ein tøff historie. Men det går an å ha ein tøff historie og vera av taterslekt og ikkje vera taper. Og det er ikkje så mange av dei som står fram, føler eg. Då kan folk lettare identifisera seg med meg for at eg tør. På jobben har de jo snakket litt om det og så seier dei: "Det er jo fantastisk at du som er en av oss bærer på en sånn historie. Åssen har du klart det?"

Inger Jennys storebror Frans var pådriver for å opprettholde kontakten etter det første møtet mellom tvillingene og familien i Kampen kirke i Oslo. Etter møtet hørte ikke familien mer fra Inger Jenny. Hvorfor ville hun ikke møte dem mer?

- Det er ikkje så godt å beskriva følelsene, det var skremmandes og veldig trist. Men det som eg opplevde, er at identiteten min falt på plass, og det var en god følelse. Men det var veldig trist å se den store familien min, både foreldre og søsken, og at me ikkje hadde vært i den familien. Det var veldig trist. Eg blei veldig deprimert og trist etterpå.

- Men du ville ikke ha noe mer kontakt etterpå?

- Det var ikkje det at eg ikkje ville, men eg klarte det ikkje. Eg hadde eit liv eg skulle fungera i. Det var så sterkt at eg måtte ta litt om gangen. Og så hadde eg ein konflikt. For eg var så glad i adoptivfordeldrene mine, og eg ville ikkje på noken måte såra dei. Det var heilt greit at eg såg familien min, det skjønte dei. Eg gjekk til det første møtet med familien med den innstillingen at eg skulle se dei og hilsa på dei - og ferdig med det! Men det blei ikkje så enkelt. Eg hadde ikkje regnet med at eg skulle bli så følelsesmessig involvert i den familien. Det var eg uforberedt på.

Da møtet i Kampen kirke fant sted, var Inger Jenny og tvillingbroren Karl tjuetre år, langt over myndighetsalderen. Likevel passet generalsekretær Olav Bjørnstad og en dame fra Misjonen nøye på at familien ikke fikk tak i adressen til tvillingene i løpet av møtet. Frans forteller at han prøvde å finne ut hvordan han skulle få kontakt med dem.

- Det møtet var et slags overvåka besøk. Vi fikk ikke sitte aleine, dem passa på. Jeg prøvde litt lurt å spørre når flyet dommes gikk om kvelden, men da skjønte ho fra Misjonen hva jeg ville, for hadde jeg fått "ti over sju" eller noe, hadde jeg bare ringt til flyplassen etterpå, for det er vel bare ett fly som gikk ti over sju, og da kunne jeg liksom fått plassert hvor dem var. Men jeg fikk ikke til det, for da bare gjorde dom sånn med handa. Det var akkurat som om dem var fanger, vet du.

Inger Jenny griper inn:
- Misjonen sa til oss at årsaken til at dei ville at vi skulle være anonyme, var at foreldrene våre kunne komme og legga seg inn på våre adoptivforeldre og forstyrra oss i Stavanger. Og dei var så mange. Men ein ting må eg seia: Misjonen hadde jo skifta navn på meg, og foreldrene våre visste ikkje at eg hadde skifta navn. I møtet fikk me ikkje seie det rette navnet mitt, foreldrene våre skulle ikkje vite det rette navnet, sto det i et brev vi fikk fra Misjonen før møtet. Så bror min måtte kalle meg Hulda. Det var navnet mine foreldre hadde gitt meg, og som eg brukte i fire år på barnehjemmet. Så Karl satt og strevet med det Hulda-navnet på møtet. Og Karl var jo under sterkt press sjøl.

Frans tar over fortellingen:
- Karl hadde ikke skifta navn. Men vi fikk ikke vite etternavn, ikke noenting. De var som fanger. Hadde noen prøvd seg på noe slikt idag, så hadde jeg slått hånda tvers gjennom bordet. Kan du forstå hvor hjernevaska jeg var? Det skjønner ikke jeg. Vi måtte være en slags hjernevaska, for det var jo ikke noen lov mot å si navnet. Dom kunne jo si navna så mye dom ville. Så vi satt og var livredde og tørte ikke spørre, og da vi var i nærheten av å prøve og spørre, da stoppa dom det.

Vi fikk noen bilder av dom på møtet, og det sto navnet på fotografen bak. Det var en fotograf i Haugesund, så da visste jeg at de var et eller annet sted rundt der. Og så var jeg borte i Haugesund og hadde litt god tid. Jeg veit datoen, det var dagen før Alexander Kielland gikk rundt. Og så begynte jeg å ringe. Jeg ringte hjem til mamma først og fikk fødselsdatoen på dom. Og så ringte jeg folkeregisteret, men jeg visste ikke annet enn navna Karl og Hulda, så jeg spurte bare etter dom født da og da." Et øyeblikk!", sa ho som fant papira. Så fikk jeg en mann. Jeg presenterte meg som politibetjent det og det ved Hamar politikammer. "Ja", sa han, "dette er taushetsbelagt, men nå er det gått så mange år, så jeg ser ikke nødvendigheten av det." Så fikk jeg navn og adresse og alt som var. Og så ringte jeg ligningskontoret og fikk vite hvor dom jobba, hvor dom fikk skatten ifra, det var sjukehuset i Stavanger. Så ringte jeg sjukehuset og fikk tidspunktet når ho kom på jobb, og da reiste jeg dit.

Jeg visste ingenting, men det ante meg at dom er sikkert skremt fælt, så når ho får se meg så blir a livredd for at familien skal komma og bare laga kaos for a og alt sånt noe. Husker du det? Og jeg var så redd sjøl, vet du. Og da jeg kom dit, husker jeg at jeg sa: "Hør her, dette kan bli den eneste gangen jeg noensinne kommer, og jeg skal ikke si hjemme at jeg har finni deg eller noenting". Jeg frykta litt at dette blir sikkert bare "der og da" og så vil a sikkert ikke ha noe kontakt. Sånn tenkte jeg, men ho blei jo så glad!

Her vil Inger Jenny fortelle sin versjon:

- Eg gikk ut på gangen fordi eg hadde fått vite at det var besøk til meg. Eg visste at Karl var på vei ut i nordsjøen den kvelden, så eg venta han. Han sto lenger ned i gangen. "Hei Karl!", sa eg. Akkurat då eg hadde sagt det, så eg at det var ikkje Karl, det var Frans. Så like var dei! "Frans?" Eg blei glad og tok han med meg heim. Eg fekk aldri nok av han.

- Året etter var Sofie der med ungane, og då fekk eg ein knekk etterpå. Me hadde det så kjekt, men det var så sårt. Eg husker eg måtte være vekke fra jobben, for eg fekk ikkje sova, det var så tøft. Men han Karl var kommet lenger enn meg. Han engasjerte seg meir i dei han, på ein måte. Han hoppet inn i det og blei kjent, reiste med dei, tok det som det kom og hadde det tøft der og då. Det gjorde ikkje han så vondt. Meg gjorde det bare så vondt. Eg sleit mye lenger, eg hadde ein tyngre veg å gå rett og slett.

Dere oppfatta meg som reservert, men eg hadde ei maske. Eg trur eg sleit med at eg skulle ta vare på foreldrene mine, at eg hadde meir ansvar for dei. Eg tok så mye hensyn til andre enn meg sjølv opp gjennom åra, eg har tatt meg samen heile vegen. Men så har eg hatt perioder som eg har vært deppa og tatt det ut aleina. Det var derfor eg fekk mye angst og søvnproblemer ein periode. Men så begynte eg hos psykolog. Då sa eg i forbifarten: "Eg har hatt eit godt liv, eg har vært noen år på barnehjem, men eg fekk veldig fantastiske fosterforeldre. Og eg har utdannelse, eg har jobb, eg har ungar, eg burde være lykkelig, men eg er ikkje det," sa eg. Det eg nevnte i ein bisetning, at eg var adoptert og hadde bodd på barnehjem, brukte eg sju år på å jobba meg igjennom. Hu tok tak i det som var ei bisetning, det var jo det som var mitt problem.

- Fosterforeldrene dere kom til må ha vært svært romslige?

- Fantastiske folk, romslige, stort hjerte hadde dei begge to. Og dei var glade i oss, derfor holdt dei oss godt inntil seg. Så dei var redde når me reiste til familien. Eg husker at ein av dei fyrste gangene Karl reiste, fekk han ein dyp depresjon. Og me var redd for at han kunne finne på noke.

Men noken år etterpå reiste eg og Martha, adoptivmora mi, bort og fekk hilse på familien. Hu fekk se litt av livet der, kjerka me var døpt i og det miljøet vi skulle ha vært i. Og då vi kom hjem sa adoptivmor mi at hu forsto godt at han Karl hadde det vanskelig når han kom hjem. Då forsto hu hvor fælt det var for han å se og oppleve dette. Det var veldig sterkt for Martha å se den kjærligheten dei hadde til oss, og hu forsto både meg og Karl mye meir. Då hu hadde sett det, då aksepterte hu mye meir, men hu ville alltid være med etterpå.

- Var hun redd for å miste dere?

- Ja, hu var nok det. Hu ville delta, hu. Det var ei flott dame, fantastisk menneske.

- Hva tenker du om forsterforeldrene dine nå, når du tenker tilbake på dem?

- Det er bare godt. Dei har nok ikkje forstått oss alltid, og me hadde ein del bitterhet i oss som me kanskje førte øver på dei, som dei egentlig var uskyldige i, men dei forsto det ikkje. Men dei gjorde det beste dei kunne. Og me har jo fått så mye bra, me har klart oss så godt. Og det er på grunn av dei.

Men vet du hva? Då far døde i 1996, då snakte me med presten i forbindelse med begravelsen, og då hadde mor eit behov for å skrifta for det hun hadde gjort mot Sofie. Det var så trist og rørandes. Så snakte hu med presten og sa at "Me trudde me gjorde noko godt, men så ser me hva det har ført til for Sofie." Hu hadde så dårleg samvittighet for henne. Men Sofie reiste jo til Martha og var mer der enn hos Karl og meg. Martha tok imot Sofie med åpne armar. Hu gjorde alt hu kunne, hu viste henne rundt i bygda, drog henne med seg alle veger, i menigheten, overalt. Mor viste Sofie fram til folk, tenk på det, mor var stolt av Sofie, hu! Dei gjekk på møter sammen, dei hekla og strikka. Dei gjekk arm i arm, det var så rørandes. Det var ikkje alltid like populært at hu involverte denne taterfamilien så sterkt i sitt eget liv. Men mor var stolt og ville visa fram Sofie til alle søskena og menigheten og alt. Dei var litt undrandes til at hu kunne gjøre det, for dei hadde sin kultur med strenge normer og regler, og ting skulle være litt plettfritt, men det brydde ikkje mor seg om, så hu var litt utradisjonell i si eigen familie.

Og så hadde dei alltid sånne koselige stunder om morgenen, dei to. Mor kokte egg og kaffe, og så satt dei og spiste i åttetiden om morgenen og hørte på andakten, og så hadde dei bønnestund sjøl. Sofie hadde så veldig levende kristendom, og mor hu trengte litt påfyll. Mor beundret Sofies frimodighet. Altså, dei utfylte kvarandre, dei to. Det var kjekt å se på. Eg var heilt øverflødig, eg. Dei trengte ikkje meg der. Mor og far blei altså ein del av den biologiske familien min. Det einaste mor var redd for, var at hu skulle mista meg og Karl. Det var hennes store redsel. Men hu var ikkje redd for familien min, var ikkje redd for å ta dei inn. Hu var redd for å mista oss, for hu var så glad i oss.

- Du var pådriveren i dette. Hva var det som drev deg?

- Nei, hva det var som dreiv meg? Nei, det som dreiv meg var at eg blei glad i familien og så dei ressursane dei hadde. Eg blei glad i Sofie. Eg måtte bare gjøre det. Eg hadde ikkje råd til å mista dei på ein måte, til å la dei passere uten å ta dei. Det var slitsomt óg, men eg er så glad eg har gjort det.

Det var noken forskarar frå Levanger som skreiv eit forskningsprosjekt om tatere. Det som kom fram i undersøkelsen, var at eg og Karl var unntaket blandt ungane som var satt i fosterheim. For me blei ikkje mobba på skulen, me fekk ikkje slengbemerkninger etter oss at me var taterar. Pluss at me klarte å gjenforene oss med familien. Me klarte å slutta ringen. Det som ofta skjedde, det har eg snakket med ein del folk om, er at du går og ser, du prøver. Og så er det for vondt. Så trekker du deg tilbake, så ser du bare dei negative sidene. Men me tørte å gå vidare.

- Hva kom det av?

- Eg klarte å se ressursene dei hadde. Så har det vel litt med meg å gjøre, for eg hadde ressurser til å tørra det. Men det var tøft altså, eg var heilt utslitt noken ganger. Men eg trur det har med egne ressurser å gjøre, å tørra å stå i vanskelege ting. Og det er eg vant med. Eg har gjort det heila livet mitt, pluss at eg har gjort det i jobben. Du må bare stå der og være der i den vanskelege situasjonen.

- Hva er jobben din?

- Eg er intensivsjukepleier, og jobber med kritisk sjuke pasienter og pårørande i krise, så eg tror eg har hatt god hjelp av den bakgrunnen. Men det har vært knallhardt. Eg har hatt et slitsomt liv, hvis du forstår? Men eg fekk meir fred då media tok tak i det og folk begynte å forstå. For eg sleit med meg sjølv og sleit med å bli forstått. Eg har mange ganger tenkt på hvorfor det var så viktig å bli forstått, men du kan aldri bli forstått heilt når du snakker med personer som ikkje har vært oppe i liknandes ting sjøl. Eg kunne ikkje finne noken likeverdige personer å snakke med som forsto meg. Men det som var viktig, var at dei gjenkjente en del ting, selv om dei ikkje heilt visste ka eg snakte om. Eg sleit jo med ei sorg, og visste ikkje ein gang at det var sorg eg hadde. Det var det eg hadde, men den blei ikkje akseptert, for det var ikkje ein sorg som ein sender blomster til.

- Då mor døde var det ein sunn sorg. Eg var så glad i henne, eg hjalp henne den siste tida. Eg var hos henne på sykehuset og mor sa: "Eg er så glad i dokker, eg har utviklet meg i takt med dokker. Det er så trist å forlate dokker for eg er så glad i dokker, men eg kan ikkje leve uten å puste." Då ga eg henne tillatelse til å dø. "Slepp taket, mor. Reis! Du får det godt der du kommer", sa eg. Så trykte ho meg i handa og døde. Eg hjalp henne over den grensen. Eg fekk gjøre noke for henne.

Men eg fekk aldri sagt til henne at eg var takknemleg for at jeg hadde vært der hos dem. Hu hadde ønsket det. Men eg kunne ikkje sei det, selv om eg er så glad for det eg hadde hos Martha og Kristoffer. Karl sa også det, at når det blei som det blei, så var det jo det beste som kunne skje at me kom til Martha og Kristoffer.

Då mor døde gikk Sofie fram og stod med kista under begravelsen, og så takka hu mor for at hu hadde gjort det som Sofie aldri hadde hatt anledning til, tatt seg av oss, tatt seg av ungene hennes. Og då - har folk sagt til meg etterpå - då skjønte dei at Sofie var uten skyld. Og lille broren min, Roger, sang sammen med min datter. Då følte eg at me var ein familie.

Frans og Inger Jenny

Frans Pettersen og Inger Jenny Sørensen 2003
Suit trousers, Smile, Coat, Plant, Organ, Houseplant, Flowerpot, Tie

Sofie Johansen klarte til slutt å samle alle åtte igjen. Familien ble hel selv om sårene fortsatt finnes. Her er de på 70-årsdagen hennes i 2004. Mange andre familier har ikke klart å finne tilbake, slik hensikten jo også var.  Fra venstre bak: Ruth Alexandra, Nora, Elin, Frans, Inger Jenny (døpt Hulda Fredrikke) og Karl (døpt Karl Lauritz Marenius). Fra venstre foran: John Willy, Sofie og Roger. (Foto: Ole Johnny Myhrvold.)

"Vi streva oss i hjel for ungene"

MOR

Anna Johansen 1993

Britt Karin Larsen vil ta meg med til Anna Johansen og den nåværende mannen hennes. Britt Karin har gode kontakter blant de reisende og er blitt svært glad i Anna. Jeg håper at Anna kan tenke seg være med i filmen min.

Kvelden før besøket hos Anna ringer telefonen. En mannstemme sier kontant: "Hva skal du med mor? Vi skal ikke ha noen filming! De snakker ikke sant…" Det er Annas eldste sønn. Han er sterkt imot filming. Jeg tenker raskt: På den ene siden har han sikkert sine grunner for å ringe meg, på den andre siden kan jeg ikke la han overprøve moren sin uten videre. Hun må få bestemme i eget liv og hun har sagt ja til å treffe meg og vi har allerede en avtale. Jeg skal møte Anna dagen etter og foreslår følgende: Dersom Anna synes det er i orden at sønnen blir med på møtet, kan han gjerne være med. Det viser seg at Anna ikke har det minste imot at eldstesønnen er til stede. Jeg avtaler å treffe ham på Elgstua utenfor Elverum for å ta en prat før vi drar sammen til Anna.

Både Anna og mannen hennes vil gjerne delta i filmen. De har historier nok til å fylle mer enn én film. I løpet av den første samtalen hjemme hos Anna blir vi enige om betingelsene for opptakene: I filmen kan vi bare bruke historier som det er mulig å dokumentere. De som deltar i filmen, kan bare fortelle om egne erfaringer og ikke om andres.

Å gjøre opptak med Anna betyr å reise, å følge etter en tilårskommen Toyota Hiace med en diger campingvogn på slep. Hver gang vi skal gjøre nye opptak, finner jeg Anna på en ny campingplass: På Rena, ved Hersjøen, utenfor Sarpsborg, hele tiden på farten for å handle med gamle kunder rundt i bygdene.

– Hvem var det som lærte deg å handle?

– Mamma, hun lærte meg, for jeg var med mamma bestandig ute og handlet.

– Hvilke råd fikk du av henne?

– Jeg fikk det rådet at du må lære deg salg, for du kan bli gift sjølv en gang og få barn og familie, og da bør du lære å brødfø deg, sa hun. Jeg var veldig knytta til henne, ja. Jeg var ikke gammel, jeg var vel ti år da jeg begynte å selge småting, duker for eksempel, og tråd og knapper og glidelås og alt sånt småtteri som jeg kunne få inn litt penger på.

– Hva betydde mora di for deg?

– Å, alt! Hun betydde alt, hun var så påpasselig i alle retninger. Hun var så redd for meg, så... Skulle hun ut og handle, så måtte jeg være med, hun torte ikke levne meg på bakken. Å, nei, jeg måtte være med med en eneste gang. Jeg var hjertebarnet hennes. Ja, hun hadde meg akkurat som ei venninne samtidig.

– Hvor mange barn var dere?

– Vi var åtte stykker.

– Hvordan klarte moren og faren din å brødfø den store ungeflokken på landeveien?

– Tja, de måtte gjøre sånn som meg idag, måtte reise rundt og handle og stå i for å fø unga. Mange ganger du kunne bytte til deg flesk og poteter og brød og melk, det var sånn. Og det var jo mange som var snille...

– Ble det noen skolegang på deg?

– Aldri. Vi hadde jo ikke hus og hjem og sånn, så vi måtte overnatte og få hus hos andre folk, for det var alltid bryggerstuer der hvor vi lå. Og jeg husker spesielt at det var en skole der vi skulle ligge en gang, og så gikk jeg ned på skolegården , og så stod jeg og venta der med gjerdet til alle ungene kom ut, da. Da jeg fikk fatt på læreren eller lærerinna, så spurte jeg: "Kan jeg få lov til å bli med inn og lære å lese og skrive?" "Ja, det skal du få", sa dem. Og det gikk så fint. Men det var jo ikke alltid du fikk lov til det heller, da, når du ikke hørte skolen til.

– Men det ble vel ikke mange dagene av det?

– Neida. Det vart en dag det, vet du, så måtte vi reise igjen. Og så kunne det hende at vi kom på et annet sted. Og var det en skole i nærheten så pila jeg dit. Men det var ikke alle steder som jeg fikk lov til å være med. Det var ikke det.

– Hvordan ble dere møtt, dere som var tatere og reiste langs landeveien?

– Det var jo opp og ned det, da. Noen ganger møtte dom deg med skjellsord. Og noen ganger var det mange som var koselige, så jeg kan jo ikke klage helt ned dom, for mange var jo veldig gode og snille. Men så var det jo mange som kom med skjellsord: "Nå kommer det tatere på døra, så nå stenger vi den!" Så det var greit, da vart det ikke noe mer samtale der.

– Hva er det aller første du husker av Misjonen blant hjemløse?

– Det aller første, det var at mamma var veldig redd for oss. For det var flere reisende nordafør som hadde unger som ble tatt. Så vi måtte rømme alle steder og liksom ikke være i besittelse av folk på en måte. Jeg husker vi rømte til Sverige, for mamma var redd for at vi skulle bli tatt av vergerådet. For det var liksom mer vergerådet enn Misjonen den gangen. Men Misjonen og vergerådet arbeidet tilsammens. Så derfor forsvant vi fort over til Sverige.

– Hvorfor kom Misjonen og tok ungene?

– Ja, det var vel for at dom kanskje var i litt dårlig forfatning. At dom ikke var så reine kanskje, det var liksom ikke noe normalt liv. Det var vel helst det, trur jeg. For de reisende var ikke så nøye, vet du. Dom var ikke det, nei. Men alle var ikke like...

Jeg filmer sammen med Anna en vårdag. Anna kjører Toyotaen og jeg sitter på. Vi kjører langs Glomma, hun vil vise meg kirkegården der den første ungen hennes ble begravet. Hun mistet ham en kald vinternatt. Elva flyter stille og bred gjennom Odalen. Anna kjører som en kar, hun har et langt liv på veien bak seg. Åtte barn har hun født, men bare fem levde opp. Det første barnet skal ligge et sted på kirkegården ved Ullern kirke ved Disenå, ifølge Anna. Det var der de befant seg, en vinternatt i 1947.

– Han var ikke tre måneder. Så ble han syk, han fikk lungebetennelse og døde. Det var på Disenå i Odalen. Det var kaldt, for det var jo vinter. Jeg hadde ham på ryggen. Så måtte jeg legge ny klut på ungen, sånn som med bleie nå, vet du, og den måtte jeg varme innpå bringa. Jeg kunne spørre om å få lov å komme innomhus for å få skifte på ungen og vaske den, men det fikk jeg ikke på Disenå, for dom vil ikke ha tatere på dørene. Det var det verste dom visste. Noen kunne være snille, men på Disenå var dom ikke snille.

– Så du ble avvist, og det var midt på vinteren og du hadde en liten unge som du ikke fikk skifta på?

– Fikk ikke lov. Å nei, det gjorde jeg ikke. Men så var jeg borte og skulle snakke med presten for å høre etter hus, for dom hadde en stor gård som sto tom, så ville vi betale for å få lov å bo der bare et par netter for å vente på at det vart litt finere vær. Men når det gjaldt å snakke med presten, så måtte vi vente til han åpna klokka ni. Det var akkurat presis ni. Så snakka jeg med han, men det var jo helt fortvilet. "Nei", sa han. "Den gården har vi bruk for, så den leier vi ikke ut." Og vi spurte etter bare ett rom, men det fikk vi heller ikke.

– Så dere ble sendt ut igjen med den lille ungen?

– Ja, der ble vi sendt ut igjen. Men vi fikk til slutt lov å komme inn i ei brakke, da, ei sagbrakke. Det var jo veldig kaldt der, men vi fant ved og gjorde varme der og alt. Og så hadde jeg fått penicillintabletter til ungen, men dem hjalp ikke. Så da klokka var halv seks om morgenen, så fant jeg ungen død. For jeg var bestandig redd for å la ungene ligge i nærheten av meg når dom var små, for at jeg kunne komme med en arm over eller noe sånt. Så han lå alltid alene, men inntil senga da.

En mørk mursteinskirke kommer til syne nede ved elva. Anna stanser bussen ved veien som fører ned dit. Hun vil ikke bli med nærmere.

– Og så fikk vi ikke lov å være i den brakka mer enn natta over. Men da var jo ungen død om morgenen. Så da måtte vi bare få tak på ei kiste og vaske ungen. Men det var en hard tilstand, det må jeg si. Og jeg var i nabohusa bortmed den brakka og spurte om noen kunne hjelpe meg, for jeg sa at jeg har ikke mot til å vaske mitt eget barn som er død. Nei, det ville dom ikke. Så da måtte vi bare gjøre det sjølv. Så måtte vi dra kjelken over til kirka, da, for det var jo is. Og det glemmer jeg aldri, da vi gikk over isen med den kjelken også den kista. Der ligger han begravd. Så han fikk da i hvert fall kommet i jorden...

Jeg går ned til kirken alene. Jeg har avtale med kirketjeneren og ber om hjelp til å finne graven. Han viser meg inn i trebygningen ved siden av kirken og henter fram en svart kirkegårdsprotokoll. Alle som er gravlagt ved Ullern kirke ved Disenå står oppført i sirlige, håndskrevne kolonner med navn, fødselsdato og gravplass. Jeg blar tilbake til 1947 og lar blikket følge kolonnen – der står han! Johan Fredrik Rolander. Født 4. januar 1947. Død 19. mars, begravet 25. mars. Han står ikke opført med noen grav. Kirketjeneren mener han kan ha blitt lagt ned i en grav sammen med en voksen. Det er ikke mulig å finne ham, Annas første barn.

Johan Fredrik Rolander lever i Annas minne og jeg filmer stedet som hører med til minnet om Annas barn: Et prektig hus ved siden av kirken der de ikke fikk komme inn med den syke ungen. En bred, pastellgrå elv som flyter nesten uten bevegelse, som om den er islagt. Nakne trær langs elva og en mørk kirke i silhuett mot fuktig himmel. Tilbake på campingplassen ber jeg Anna synge den sangen som jeg vet betyr mest for henne. Hun tar gitaren ned fra veggen i campingvogna og blar opp en slitt skrivebok med håndskrevne vers:

Ser du korset som står der på høyden.
Ser du mannen som henger derpå.
Har du hørt dette ropet i smerte,
Alt er fullbragt,
Du Frelse kan få.
For din synd og din skam har han lidet,
Denne platsen på korset er din.
Imot dødsrikets porter han skrider,
For å føre til himmelen deg inn.

– Vi streva oss i hjel for ungene. Vi ville ikke se noen fare på dom, og passe dom måtte vi gjøre støtt. Og da mine var små, så bandt jeg alltid et tau rundt midja mi og til ungene, så da var jeg sikker på at dom var fastbunden i meg mens jeg sto og laga mat og sånn. Så dom gikk ikke langt i fra meg, da. Det kunne være farer, både elver og alt.

– Vi hadde ikke bil den gangen. Så det var veska bak på sykkelen, og jeg kjørte rundt og handla og bytta til meg litt forskjellig, både klær og alt som var.

– Men om vinteren da?

– Ja, jeg var ute da og.

– Med ungene?

– Nei. Da kunne vi kanskje få være inne i ei bryggerstue eller noe sånn. Og da var mannen hjemme. Da så han etter dom. Og så skifta vi på, sånn at når han var ute, da var jeg hjemme. Så dom var aldri alene, det torte vi ikke.

– Hvorfor ikke det?

– Jeg var redd det skulle skje noe gæernt med dom, at dom liksom kunne flyge bort i noen hus kanskje. For det er rart med barn, dom flyger gjerne. Blir dom sultne, så springer dom gjerne bort i et hus og tigger til seg ei brødskive, ikke sant? Det gjorde dom jo før, men det passa jeg veldig på at ikke dom skulle gjøre, på grunn av at jeg ville ikke ha noe sånn påkleng utav andre mennesker.

Ifølge Anna ble hennes siste barn tatt fra henne og adoptert bort mot hennes vilje etter at han ble født på Stensby sykehus. Hun opplevde det som et stort overgrep som har plaget henne siden. Gutten hun ikke har er til stede i henne hele tiden mens vi jobber sammen. Slik hun husker det skrev hun ikke under på noe.

Vi drar tilbake til Stensby sykehus for å lete opp journalen hennes fra den gangen barnet ble født. På sykehuset er de høflige og behjelpelige og finner fram journalen. Men der står det motsatte av det Anna kan huske. I en kort setning står det at barnet skal adopteres bort. Anna slår seg ikke til ro med det, hun kan ikke huske at hun ville det. Vi leter videre, jeg hjelper Anna med å finne dokumentasjon i fylket der gutten vokste opp. Så kommer erklæringen tikkende inn på faxen min: Et samtykke til adopsjon med to knotete og ubehjelpelige underskrifter, Annas og ektemannens navn, underskrevet to dager etter at barnet ble født. Det som skjedde dukker fremdeles ikke opp i Annas minne. Jeg står overfor motstridende versjoner.

Anna har tidligere fortalt meg at den bortadopterte sønnen kom tilbake som voksen for å treffe familien. Det betydde så mye for henne, men så forsvant han. Den bortadopterte sønnen opphører aldri å være til stede i Anna. Det er et sår i henne som ikke vil gro, uansett hva papirene sier. Men historien om barnet som ble tatt mot Annas viten og vilje går i oppløsning for meg. Jeg utelater den i filmen.

Eldstesønnen kommer innom campingvogna underveis. Han sier det ikke direkte, men han kommer nok for å sjekke opp filminga. Jeg har nettopp intervjuet Anna om gutten hun mistet på sykehuset. Anna ser gjennom opptakene sammen med sønnen. Etter gjennomkjøringen av intervjuet sier han stillferdig: "Du vet det, mamma kunne jo ikke lese hva som sto på et slikt papir"

– Hva har ungene betydd for deg i livet ditt?

– Alt! De har vært min største kjærlighet gjennom hele mitt liv. Og når reisendes mistet unger var det akkurat som om hele veggen i et hus ble borte. Det er noe som er så fælt, så jeg ønsker ikke min største uvenn å miste barn, for så mye har jeg lidd sjøl gjennom det. En har ingen å miste, vet du. En blir jo gladere og gladere i dom til større ungene blir.

Det kunne være noen som kanskje var enig i at de tok dom. Men jeg må si at for min del så strevde jeg for å beholde ungene. Ja, jeg rømte jo alle steder for å unngå at de tok dom. Og dom er glade for det idag, da. Fem barn levde opp, og dom lever fremdeles. Det har gått bra hele veien, tjukke og feite er dom, så det er ingen nød på dom, nei! Og jeg ser jo det, idag så har jeg ei datter på 40 år, jeg er så glad i den, akkurat som om hun skulle vært en baby. Jeg må jo si det.

– Hvis du ser tilbake på tiden med små unger, hva var den største vanskeligheten da?

– Det var hus, vet du. Hus. Maten var nå ikke det verste, for du kunne alltids gjøre ei krone så du kunne kjøpe noe mat, det var ikke det verste. Men å ligge ute, for eksempel. Hvis det regna, så måtte en gjerne bare slå opp et eller annet under et tre, for det var mange ganger vi ikke hadde telt. For å anskaffe det kosta jo penger og sånn. Jeg må si det direkte at det var fattigt mange ganger, det var det jo. Fattigt var det. Men jeg sleit, da, jeg fikk slite meg fram med ungene. Og dom ble jo både gode og runde med tiden. Så det gikk jo bra, da. Misjonen slapp å ta dom jeg hadde.

– Prøvde du og mannen din å skaffe dere hus noen gang?

– Ja, det gjorde vi. Mange ganger fikk vi jo lov til å bo i ei bryggerstue, med en åpen peis og sånt noe. Men jeg hadde en familie i Sand i Odalen. Dom var snille! Der fikk du lov til å ligge så lenge du ville inne i stua. Dom var ypperlige. Det var to eldre folk. Dom var så snille bestandig. Og da jeg fikk høre at den kjerringa var død, ja, da grein jeg som en liten unge. For så snill var ho, og du ble glad i folk som var snille. Sånn var jeg igjen. Men samtidig tenkte jeg det, at ja, vi er jo reisendes, vi er jo tatere. Vi er jo en helt annen nasjon vi enn dom. Og mange var det jo som var uærlige, så fikk dom som var ærlige lide samtidig som dom som var uærlige.

– Var du redd for at Misjonen skulle komme og ta ungene fra deg?

– Ja. Ja. Veldig redd óg, så vi gjømte oss jo mange ganger oppi skauer og sånn. Slo opp telt langt oppi skauen, og så måtte vi bare få ungene til å være helt stille så ingen hørte oss. Bestandig måtte vi passe på det. Men den verste tida, det var etter at Frans til Fia ble tatt. Etter det var Misjonen som en klegg, så da kunne jeg ikke bo hjemme hos mamma og pappa en gang, da måtte vi bare stikke av gårde.

Anna var gift med broren til Sofie. De reiste sammen med svigerforeldrene og Sofie og lille Frans på den tiden da Frans ble tatt. Dagen det skjedde gikk Anna og Sofie og handlet i husene sammen. Jeg intervjuet Anna om dette til dokumentaren, men brukte ikke den delen i filmen. Der forteller hun bare om det som angikk henne selv direkte. Men det at Frans ble tatt fikk konsekvenser for både Anna, mannen hennes og barna deres: Barna til Anna kom i politiets og Misjonens søkelys fordi de var i leiren da politiet kom for å hente Frans. Politiet truet med å ta med seg Annas barn hvis de ikke fikk vite hvem av ungene som var Frans. Etter at Frans var ført bort, ble det slåsskamp i familien. Da Anna og Fia kom tilbake til leirstedet etter å ha handlet, var Frans vekk og flere voksne mannfolk arrestert, blant annet mannen til Anna. Barna til Anna var ikke å se.

– Hva med dine egne unger, de var jo også i leiren?

– Ja, det var dom. Dom satt under ei trapp. For den eldste gutten min var sju år og han skjønte jo at det var fare, og tok søsknene sine med. Jeg hadde sagt til han at hvis det blir noe, så tar du søsknene dine og går med dom. Og det hadde han gjort, så dom satt under trappa til et hus like ved, der det bodde en drosjesjåfør. Og da ropte han eldstesønnen min ned at "mamma, vi er her!" Så da var det greit, da. Jeg var glad for det, men det var jo ille for Fia. Men jeg fikk med meg to gutter fra stedet som hjalp meg å slå opp telt, men bakken var jo veldig bløt, da. Men han mannen som kjørte drosje, han hadde fabrikk, så han gikk inn i fabrikken og fant en hel del tjukk papp som jeg hadde i bunnen for å unngå at klærne ble så bløte.

– Så kom politiet tilbake?

– Ikke politiet, men Misjonen blant hjemløse, de kom fem stykker. Og dom sa at hvis dom hadde funnet mine barn i samme tilstand som de andre, da politi var her, så hadde de tatt dom. Men da dom ropte utafor teltet, så svarte jeg. Jeg tok bare opp døra og sa de fikk komme innom døra for det regnet så fælt, og det var jo varmt inne i teltet. Og der hadde jeg mat og drikke som sto på en kasse med duk på. Ja, nei, da behøvde dom ikke det. Så sa ho det at, ja, her er det ingen nød, sa ho. Så da var jeg glad. Og klokka seks om morgenen tok jeg drosje og flytta meg derifra.

– Du ble tidlig enke?

– Ja, jeg var 36 år. Da lå vi Hurum, og så skulle mannen min sveive i gang bilen, for vi hadde gått tom for bensin. Det var en gammel bil, så at vi måtte sveive den for å få start. Og vi hadde jo fått bensin og alt, og han sveiva. Og så sier han til meg: " Kan du ikke sette foten på clutchen for da går det lettere å dra?" Og da gjorde jeg det. Og så var det ei Jehova–dame som ropte "De kan ikke parkere der og bosette dere der nede." "Nei," sa han, "vi skal kjøre, bare vi får start på bilen." Og så sa han: "Du Frue", sa han, "vi får be Gud om hjelp, så får vi plass nok!" Og med det så stupte han. Så han døde der med sveiva i handa, han.
Og da kan du tenke deg den kaosen der igjen, da.

– Hva gjorde du da?

– Nei, da lå det noen reisendes lenger opp. Så sa jeg til eldstesønnen som var femten år den gangen, du får stikke opp etter en som heter Pelle. Han kom med en gang og kjørte mannen min til lege. Jeg ble med og kom inn til legen der, men så syntes jeg den legen var så rar, han låste døra. "Si meg en ting", sa han, "hvor vil du begrave din mann?" "Ja, er han død?" sa jeg. "Ja", sa han. "Vi får begrave ham på Kongsvinger", sa jeg, for det var i de traktene vi pleide å være mest, da. "Men du får være snill å åpne døra", sa jeg, "ikke låse den." Jeg tror han trodde jeg skulle bli hysterisk på noe vis, for det gikk så veldig fort for seg. Men jeg hadde jo forstand på at jeg ikke skulle bli det. Alt måtte gå rolig for seg.

Så hadde jeg jo den gamle lastebilen, men den var ramma av på. Og så kom politiet og da var jeg sikker på at dom skulle ta skilta av, vet du. Så sa jeg at den herre ramma er i stykker, men jeg skal til verkstedet med den. Men nå hadde jo noen av de andre som var med meg fortalt at mannen var død og at vi skulle i begravelse. Så politiet hadde medlidenhet med meg. "Ja", sa han. "Bare kjør til verkstedet", sa han, "så kan du ha den bilen så lenge du synes han går. Og jeg hører det at du har fått gjennomgå og mista mannen", sa han. Dom snakka med meg, da. Og da kom vi til Kongsvinger og fikk laga den bilen. Og siden gikk det bra.

– Hvis du skal se tilbake på det gamle livet, hva ser du tilbake på med glede?

– Med glede? Ja, det var ifrå den gangen jeg var i sammens med mamma. Det er det eneste som jeg kan si er glede. Og så kan jeg si at da jeg hadde kommet så langt at barna mine var voksne, da var jeg ikke redd for dom mer, så da fikk jeg slappe av. Så det var en glede, og så dattera mi som er som ei venninne for meg, samtidig som hun er dattera.

Jeg følger Anna på reise et par forsommerdager i distriktet rundt Sarpsborg. Vi handler om formiddagen og deltar på møte i en menighet i nærheten av campingplassen om kvelden. Anna har allerede vært på veiene i mange uker med bilen full av varer. Latteren sitter løst mens vi kjører kronglete småveier. Hun kjenner hvert hus og vet hvem som pleier å kjøpe. Anna er vant til å håndtere bil der det knapt nok er snuplass på småbruk lengst oppe i skaukanten. Hun vipper seg fjærlett ut av førersetet på bussen, åpner sidedøra med et vant håndgrep og åpenbarer utvalget av håndklær og mangefargete sengesett. Så ringer hun på døra og inviterer gamle, kjente kunder til å ta en titt idag – om det skulle være noe de trenger. Nyttige og gode sengesett for eksempel? Eller håndklær kanskje? Med et godt håndtrykk, " Takk for handelen" og "Slit den med helsa" er vi på veien videre.

Anna svinger brått av hovedveien inn på Solli Brug utenfor Sarpsborg. Fruen på gården driver med keramikk og kunstgalleri. Hun kjøper alltid noe, ifølge Anna. Hun blir glad for å se Anna igjen. Det er lenge siden sist. Med nyinnkjøpt sengesett under armen viser fruen vei inn i keramikkutsalget. Anna snur og vender på en vakker bolle. "Hva koster den?" Anna finner fram penger og bollen er hennes, så vender hun seg til meg: " Vær så god, den skal du ha!"

Et halvt års tid senere er vi samlet for å se filmen før sending, Anna, den nåværende mannen hennes, eldstesønnen og datteren. Idet siste bilde er vist og musikken toner ut, blir det tyst lenge. Så snur eldstesønnen seg mot meg og sier: "Det skal du vite: Ingen har hatt sånn mor som oss!"

TRYGGHETEN

Kjempen og Frida 2003

"Ingen har hatt sånn mor som oss." Ordene til Annas eldste sønn fulgte meg i årene etter. Hvordan var det mulig for Anna å gjøre morsarbeidet slik at barna kunne sitte igjen med en slik følelse? Hvordan var det mulig, under de vilkårene hun hadde? Uten å ha noe sted å bo, og med en vedvarende trussel om å bli fratatt barna hengende over seg.

Ti år etter er jeg på vei til eldstesønnen "Kjempen" og datteren Frida for å spørre om dette. Mens jeg arbeidet med filmen, hadde jeg god kontakt med Annas eldste sønn, som har kallenavnet "Kjempen". Datteren Frida traff jeg da vi så gjennom den ferdige filmen før sending.

Kjempen bor i et stort, nytt hus utenfor Hamar. Han driver i brukt og antikk. På ti år har mye skjedd. Både Anna og hennes daværende ektemann døde for et par år siden. Anna var mye syk de siste årene, forteller sønnen. Hun hadde nok begynt å bli syk allerede den gangen dere filmet, men vi forsto det ikke da, forklarer han. Hun husket mindre og mindre, og til slutt nesten ingenting. Hun var et godt menneske gjennom livet, og ble bare enda vennligere og snillere mot slutten. Hun ble nesten som en engel, forteller datteren Jeg setter i gang båndopptakeren.

Kjempen: - En av grunnene til at du sitter her idag, Ellen, er at mamma var veldig begeistra for deg, ellers er ikke jeg så veldig for det med media. Men grunnen til at du og jeg kom på bølgelengde den gangen var at du hørte på meg, det var ikke bare stoffet du var interessert i, men sannheten i stoffet, det som var riktig, så fikk det være som det være ville. Også var mamma veldig begeistra for deg.

Frida: - Jeg sitter og prater med deg idag for å få fram det rette bildet av mamma. Det er ikke bare fordi ho er død eller fordi ho er mora vår, men sannheten er det at ho var et unikt menneske. Ho var det.

Kjempen: - Det var jo Frida for mamma, vet du. Ifra pappa døde, da Frida var ca ti år, da var det Frida jo for mamma, for vi gutta vokste jo opp etterhvert og ble voksne.

Frida: - Men som voksen, vet du, da ser du klarere tilbake. Når du har levet litt sjøl så ser du kvalitetene i livet hennes, forbildet. Jeg husker åssen ho reagerte på rette viset i forskjellige situasjoner. For å ta meg sjøl, så fikk jeg gjøre mine egne valg, ho kunne si hva ho syntes, men ho fordømte aldri de valga jeg gjorde. Hvis det var noe, at detta likte ho ikke, så kunne ho si det på en pen måte, og jeg ser det idag - på den fornuftige måten. Men ho hadde lært det sjøl på kroppen ifra ho var lita jente, for ho har fått prøvd mye. Ho fortelte meg mye fra ho var lita jente.

For eksempel under krigen. Det var fattigt rundt omkring i hele Norge, stort sett. Og spesielt for de som var ut av reisendes og som måtte prøve hver dag å få ifra hand til munn. Det var sånn. Ho var den eldste av søskenflokken og hadde ho mindre søsken, så bestefar og bestemor kunne ikke farte så mye. Dom leide seg jo inn stort sett om vinteren. Ho fortelte at ho var ikke gammel, tretten, fjorten kanskje, og det var jo krig i landet, da reiste ho rundt med litt varer i veska. Ho kunne ta buss og sånne ting, ho låg til og med borte. Da ho kom hjem hadde ho vært og handla og bytta til seg flesk, kjøtt, saft, syltetøy og merker så dom kunne kjøpe sukker og mjøl og alt det der. Så ho var jo en veldig nøkkelbrikke i familien. Ho gjorde mye bra til å vera den lille jenta. Ho vart tidlig vaksen, og midt oppi alt ansvaret så var ho ei vilter, sprudlende, levandes jente. Ho var liv med stor L. Ho jodla og sang, ho var veldig glad, og det var ho helt til ho var borte. Ho levde! Jeg hørte aldri at ho "uffa" seg i oppveksten, og det hadde ho hatt grunn te. Jeg husker mange ganger at vi forsto det, men likevel merka vi det ikke sånn, for vi har bestandig følt trygghet.

Vi var i teltet da pappa døde. Det var den 16. juni 1962. Da hadde vi en gammal lastebil med ei lita hytte som dom hadde sett oppå. Den starta ikke engang, den bilen. Og så hadde ho altså ingen pengar. Pappa og Kjempen hadde gjort en jobb som dom skulle ha firehundreogtjue kroner for når den var ferdig. Og så døde pappa før den var ferdig. Men Kjempen gikk jo ned og fikk dom pengane på grunn av at han var død. Det var dom pengane ho hadde. Midt oppe i dette måtte ho ut og handle dagen etter at pappa var død. Så fikk ho noe annensortering tannbørster og sopelimer og sånne ting som det var litt hår borte på utav en onkel vi hadde som handla med dette. Så var det jeg og ho på veien. Da gikk ho på den ene siden av veien og jeg på den andre siden. Så tok vi hvert hus sånn, jeg kunne væra en ni, ti år. Da gikk vi og handla dagen etter pappa døde, for ho måtte. Og bare den styrken til å gå rundt og prate med folk for å selge ting dagen etterpå - ho var seksogtredve år og hadde fire små ungar - den styrken er det få som har. Og ho gjorde det sånn at til tider så glømte jeg at pappa var død, for vi følte trygghet fordi mamma var der. Vi følte oss ikke utrygge. Og bare det å føle den tryggheten! Så vi har liksom ikke tatt noe skade.

Kjempen: - I 1962, da pappa døde, var det mange reisendes som begynte med blikkenslager-arbeide. Pappa hadde vel ti tommeltotter på ei hånd når det gjaldt håndverk. Jeg var fjorten år, og på den tiden vart en jo ganske tidlig voksen, så han hadde veldig tro på meg når det gjaldt blikkenslager-arbeide. Barn er lettlærte og lærer gjerne litt fortere, så han hadde tillit til meg når det gjaldt håndverk. Pappa kjøpte da et gammelt vulst-apparat som vi måtte ha for å lage disse takrennene, for å få rundingene på kanten av takrennene. Så måtte man ha en fals når man skulle lage nedløpsrøra, det måtte være en knekk begge veier for å få dem sammen rundt et jernrør. Og så skulle dette falses i sammen. Og dette måtte vi lære etterhvert. Det var vel en av de første jobbene vi hadde, det var på Nærsnes ute ved Slemmestad. Vi gikk bort på jobben, for vi hadde ikke bensin på bilen, og den bilen overnatta vi jo i. Og på veien tilbake igjen sa pappa - han følte det vel på seg - hvis det skulle skje noe med meg, sa han, så måtte jeg ta vare på de som var igjen, mor og søsken. Jeg skjønte liksom ikke det der. Han hadde hatt et par hjerteinfarkt og det hadde gått over, men det var jo ikke noe medisin for det den gangen. Da vi kom tilbake hadde Arne, yngste bror min, blitt bitt av en hund vi hadde, så vi skulle til legen med han. Og det oppsto gjerne litt panikk, for dem var veldig redd for barna sine, alle reisendes. Og da var det om å gjøre å få tak i bensin og få start på bilen. Det var jo selvstarter på den gamle bilen, men batteriet var dårlig. Så var det sveiva i tillegg. Mamma hjalp til, satt inni bilen og dro på selvstarteren og pappa dro rundt på sveiva, men fikk ikke starta bilen. Da datt han jo der, da.

Frida: - Det var ved ei stor fotballbane og det var ei hytte der to mennesker hadde ferien sin. Vi kjørte bilen helt ned til brygga, han måtte jo stoppe der, for han fikk ikke start. Det var der han prøvde å sveive, og mens han prøvde, så begynte ho dama der å skrike "Her skal ikke tatere overnatte, kom dere herifra, dette er ikke noen campingplass." Pappa tok sveiva i venstre handa, så gikk han ifra bilen og gikk mot hytta , så rekte han handa og så ropte han: "Du kjerring", pappa prata sånn, "vi får be til Gud, så får vi plass nok!" Så snudde han seg, og da han gikk til bilen, datt han. Så prøvde han å si noe til mamma, men han hadde ikke styrke i stemmen. Mamma trudde ikke han var død, for det var så varmt, så ho trudde det var solstikk.

Kjempen: - Vi kjørte til han som hadde legevakt. Og så kom legen ut, det husker jeg. Jeg ser ennå pappa, åssen han lå inne bilen, i en stasjonsvogn. Så kom han legen bort, veldig upersonlig, veldig kald og lyttet på pappa og tok pulsen: "Han er død." Jeg og mamma sto der. "Men snille deg", sa mamma, "er du sikker? Undersøk han ordentlig." "Han er død!" Så gikk han ifra oss. Jeg hadde aldri kunnet tenkt meg å gjøre sånn med noe menneske på den måten der, så kaldt og upersonlig.

Da pappa døde bodde vi ved et badested der vi ikke hadde lov å være, tror jeg. Alt vi hadde, det hadde vi på den bilen, alt sammen. Og ramma var av på bilen, så vi kunne jo ikke bruke den mer. Mamma måtte selge den.

Frida: - Da vart vi mere bosatt, vi reiste ikke så mye. Da vart det jo til at vi reiste til tanten og onkelen våres på Hadeland , tanta til pappa, og var der et et par måneder. Og så hadde mor og far til mamma leid et gammalt hus på Braskereidfoss.

Kjempen: - Ei gammal rønne.

Frida: - Som dom betalte trehundre året for å få bo. Og der var det to soverom, ei lita stue, et bittelite kjøkken og en gang. Der fikk vi det ene soverommet og kjøkkenet, og bestemor og bestefar hadde stua og det bittelille soverommet. Så vi fikk bo der, og da vart det at vi var fast. Da bodde vi der og reiste litt på sommeren noen få uker. Men det var ikke sånn at vi hadde noen redsel eller angst eller uro om vi fikk noe mat i dag, eller blir det ikke noe? For det var så naturligt for oss, sånn som det er idag for våre barn at de kan gå og ta seg mat hvis dom er sultne.

Kjempen: - Det var vel dårlig både med bestikk og glasstøy mange ganger. Jeg vet at vi spiste på gråpapir blant anna, på sommeren kunne det være ute på stener, vi kunne legga gråpapir akkurat i søkka på steinen og ha maten våres der.

Frida: - Men det var koselig, det. Da var det jo naturlig, da.

Kjempen: - Det eneste vi ikke fikk lov å gjøre, var å legge brødet på ryggen når vi skulle skjære brød. Det fikk vi ikke lov til, for det betydde fattigdom, men vi kunne jo ikke bli fattigere enn det vi var! Frida: - Jeg husker i oppveksten, da bodde vi hos bestemor og bestefar, og enketrygden var jo på firehundre den gangen. Når det gjaldt mat til jul og sånn, bytta mamma te seg og handla hos naboer rundt omkring så vi hadde julemat og det måtte ligga i fryseren deres til julaften. Da gikk ho og henta det. Så vi hadde liksom julekveld. Og når det gjaldt klær, så reiste ho til Oslo som regel. Da var jo Kjempen ofte med, og da haika ho inn te Oslo med ei lita veske full med varer og litt småtteri. Da gikk ho og ringte på dørene i blokker - det kunne væra kaldt, så det var liksom litt varmere inni blokkene - og handla med mennesker som var snille og handla med ho. Og ho bytta til seg klær, for der var det liksom finere, dom var mer kresen så dom brukte ikke klær som var så helt slitt. Når ho fikk klær der så var dom nesten nye for oss. Og ellers så gikk ho til Frelsesarmeen, der fikk ho mye klær.

Kjempen: - Jeg husker jeg var en seks, sju år, vi reiste innover til Oslo. Og så ringte hun på disse dørene og ba om unnskyldning for at hun forstyrret: Men om Fruen kunne ha noe gammelt tøy som hun kunne avse, for hun hadde flere barn? Og jeg husker vi kom jo hjem med pappesker så fulle av klær at vi hadde problemer med å bære dem.

Frida: - Det var julekveld, det!

Kjempen: - Ja. Det var alt ifra dresser til pappa og tøy til oss som var barn. Mamma ordnet opp, for hos henne så var det ikke noe som var umulig, vet du, det kunne væra vanskelig, men ikke umulig. Det var ingenting som var umulig.

Frida: - Mamma fortelte at det hendte seg at mamma og dom satt ute julekvelden og det var jo ikke så mye julemat da. Mamma og dom har sitti ute en julekveld og ete ute på sleden. Det fortelte ho. Jeg husker jo bare episoder. En gang satt vi på en sleda, vi var vel utafor et hus, vi var jo små da, og det var vinter og kveld og mørkt. Og så var det en plass dom brukte å få ligga, men de ville ikke kjøre opp der, for det virket så voldsomt når vi kom alle sammen. Det var bare mamma og pappa og oss ungane, men det var liksom en hel familie, da. Så pappa stoppa før vi kom til huset, og mamma gikk føre og kom inn aleine og fikk prate med folk og fikk ja-ordet. Så kom vi etter, og da hadde dom gått ut i bryggerhuset og gjort varme i ommen. Og da fikk vi sitta på kjøkkenet der og varme oss til det vart varmt i uthuset, og fikk mat og drikke. Og da var vi der noen dager. Sånne episoder husker vi.

Den tiden Anna og jeg reiste og filmet, snakket hun stadig om skolegangen hun ikke hadde fått. Anna fortalte meg hvor vanskelig det var for henne som voksen å ta seg fram i et samfunn som er basert på å kunne lese og skrive, og ikke kunne forstå skjemaer som ble lagt foran henne. Fikk ungene hennes den skolegangen hun selv hadde savnet?

 Frida: - Etter at pappa døde på sommeren begynte jeg så vidt det var i andre klasse på Hadeland, og så fløtta vi til Braskereidfoss, og på grunn av alderen gikk jeg rett opp i tredje. Jeg var vel såpass kvalifisert at jeg kunne det. Så gikk jeg alle mine skoleår fast som vanlig.

Kjempen: - Jeg sluttet vel på skolen i elleveårsalderen. Det var ikke noe kontroll da, og da sa jeg: "Jeg er ferdig med skolen!" Så jeg har aldri vært høyere enn fjerde klasse og har vel dokumentasjon på fem måneder på skolen. Det er det jeg har. Men vi vart jo etter hvert mer bofast og de andre gikk på skolen, og jeg begynte å jobbe som visegutt på et apotek i Elverum. Og så, da jeg vart en femten, seksten år reiste jeg til sjøs og skapte mitt eget liv.

Frida: - Jeg husker du kom fra sjøen. Mamma hadde ikke bil, vet du, det var fremmedord nesten, det. Da husker jeg du kjøpte en Opel til ho. Kjempen: - Jeg kjøpte hus og...

Frida: - Var det du det?

Jeg ber dem karakterisere Anna som mamma. Stillhet.

Kjempen: - Verdens beste! Og enda rekker ikke det. Jeg hadde vel ikke vært så glad i mennesker som jeg er hvis det ikke hadde vært for henne. Det går ikke an å forklare, det må oppleves. Og tatt i betraktning de ressursene ho hadde materielt, så var det utrulig at ho i det hele tatt klarte det. Da pappa levde så gjorde jo han sitt. Men vi var jo i verste alderen da han ble borte, fire stykken ifra ni til fjorten år. Men det var altså ingenting som var umulig for ho, og jeg tror rett og slett at det var på grunn av hennes kjærlighet både til oss og til alle mennesker rundt. Men ho kunne bli like sint som ho var snill, og da var det ikke så lurt å være i nærheten av a.

-Hva kunne utløse det?

Kjempen: - Urettferdighet. Beskyldninger.

Frida: - Mamma vart godt likt i nabolaget og av alt folket der. Men jeg hadde ei venninne - vi vart bestevenninner etterpå, vi vart som erteris - men før det var det mye sånn at ho kalte oss tater og mobba litt på skolen. Vi var såpass sterke, vi hadde en veldig selvtillit, så vi tålte detta og vart ikke nedbrutt av det. Jeg hadde jo fått det at jeg visste hvem jeg var, det fikk vi lære hjemmeifra. Vi tok oss av dom svake som vart mobba. Vi tålte mobbinga, men hvis andre ble mobba, så greip vi inn. Og det gjør mine barn igjen, de har også tatt parti og vært sterk. Men så hadde den ene venninna vært slem og beskyldt mamma. Da tente mamma på alle pluggene, for jeg tok meg nær av at ho hadde blanda mamma borti og sagt det stygge der. Og da! Da gikk ho mamma bort til nabokjerringa: "Kom hit ned på veien så får jeg prate med deg!" sa mamma. Ho ville ikke gå inn på hennes område, for ho visste at det hadde ho ikke lov til. Nabokjerringa kom ned og sto midt i veien, og var fortsatt frekk i munnen. Og da tok mamma og slengte henne rundt og rista henne skikkelig: "Hvis du ikke klemmer igjen munnen din", sa mamma, "så!" Ho fikk det som en advarsel. "Jeg håper dette er en lærepenge", sa mamma, "for nå er jeg snill mot deg!" Og så gikk ho. Og så gjorde jeg det samme med dattera hennes på skolen. Men vi vart bestevenner etterpå opp gjennom hele ungdomskolen.

Kjempen: - Vi fikk vel lære oss tidlig å bedømme hva slags mennesker vi snakket med, hva vi kunne ta imot for eksempel. Hvis noen ville gi oss noe, så hadde vi følehorna ute. Jeg husker en gang i Drammen hvor vi lå overfor et villastrøk, der var vi ute og fløy og lekte med barna. Jeg ble kjent med en gutt som het Aksel. Bad og dusj og badekar det visste ikke vi hva var. Så sa mora hans til meg: "Tror du mora di har noe imot at du bader her?" Jeg trengte sikkert til et bad da, veit du. "Og så har Aksel noen klær som du kanskje kan bruke." Han var på min alder. Jeg husker inne på badet der, det var første gang jeg var i et badekar, og jeg fikk rene klær. Da jeg kom hjem til mamma var a skeptisk med en gang, så ho måtte bli med ned til den dama. Men ho var jo en engel, den dama, snill og grei, så da var det greit. Mamma ville se hva slags menneske det var, for det var gjerne sånn at hvis noen myndighetspersoner måtte hjelpe deg med et eller annet, hvis du tok sosialstønad for eksempel, så var du plutselig under barnevernsloven. Det var omkring den 17. mai, jeg fikk tillatelse av mamma til å være med denne familien til Drammen og se på 17. maitoget. Og dom hadde ny bil og jeg fikk is. Det var snille mennesker med et ærlig motiv, dom likte meg sikkert. Og mamma så at dette var ordentlige folk som ville meg vel, ellers så kunne ho være veldig forsiktig. Det var mange ganger ho rakka ned folk. Pass deg! Det var mange ganger det.

Kjempen og Frida beskriver tryggheten i barndommen mot et bakteppe av angst. Så langt det sto i Annas makt skapte hun trygghet rundt ungene sine, men myndighetene sto hun maktesløs overfor. Hele tiden måtte de passe seg, ellers kunne barnevernet og Misjonen hente dem. Noen hendelser fra tiden før faren døde har bitt seg fast i minnet. Den hendelsen som sitter sterkest er da Frans til Sofie, "Lalle" som han ble kalt, ble tatt av politiet utenfor Drammen. Anna var gift med broren til Sofie, og familiene lå i samme leir. Anna og mannen hadde fire barn den gangen, Frida var bare et par år, jevngammel med "Lalle", og Kjempen var sju.

Kjempen: - Jeg husker det veldig godt, det var skikkelig dramatisk. Mamma og Fia var ute og handla. Det var mange ganger kvinnfolka som sto for inntekta, for etter at dom tok hesten fra reisendes, så ble jo dom nesten uten jobb, da. Dom kunne bare handle med hest og det var jo forbudt. Så det gikk på klokker og fyllepenner og sånn, men det var liten tilgang på det og. Men iallefall så var mamma og Fia ute og handla, og vi ble igjen med bestemor og bestefar og pappa. Og så vart det jo en liten del alkohol. Og regne gjorde det som om himmelen var åpen. Så kom det to herremenn og en kvinne - en tre, fire stykker. Vi lukta øvrighetspersoner - det lukter vi i dag, og det lukta vi da óg - det er bare måten å bevege seg på, vi ser det! De kom ned på plassen og sa at vi ser etter en liten gutt som heter Frans Pettersen, med tilnavnet "Lalle". Det var pappa som svarte at nei, her var det ingen med det navnet. "Ja, da er han ikke her, da får vi kjøre," sa mannen. Men så stoppet han, og sa: "Hvis du juger for meg ", for nå skulle han bort og ta noen telefoner, "og det viser seg at "Lalle" er her, så kommer vi tilbake og tar alle barna her, bare så du er klar over det!". Så gikk han opp til bilen. Da kom pappa i et dilemma. Han gikk etter, for han ville ikke ofre sine barn for Lalle. Etter sigende skulle Lalle være anmeldt av sin egen far, da. Pappa syntes det var ille selvfølgelig, men han ville ikke ofre sine barn for å redde en som han var onkel til. Så da gikk pappa etter, og hva han sa det vet jeg ikke, men han sa vel sannsynligvis som sant var, at "Lalle" var der. Så da tok dom jo med seg "Lalle", på en pen og pyntelig måte. Han gråt og skrek og ville ikke være med selvfølgelig, men dom tok hamn jo med makt da, som du må gjøre med en toåring, for han vil ikke forlate sine kjære til fremmede å reagere på det. Da han hadde kjørt ble det leven og gråt, og bestefar syntes dette var ille, for "Lalle" var gromgutten hans. Han ble bitter da pappa hadde angitt Lalle, han kalte det å angi. Så pappa sa: "Hva skulle jeg gjøre, la dom ta mine barn?"

- Det ble slåssing?

Kjempen: - Ja, så ble det slåssing. Og mamma var ikke hjemkommen. Men det var et hus ved siden av der, og jeg tok med søsknene mine dit. Men jeg husker panikken da mamma kom hjem og lurte på unga sine da ambulanse og politi sto der. Og så var det mørkt, og det høljet ned, det var september.

- Du var glad da du så henne igjen da?

Frans: - Ja, jeg vet ikke, jeg tror nesten jeg har vært sånn halvvoksen bestandig...

Frida: - ...og vi var så kjappe i den situasjonen. I den livssituasjonen du kommer i, folk som har det litt turbulensomt, unga der er veldig kjappe til å fatte og vite hva de skal gjøre. Det viktigste som sitter i meg var at teltet og alt vi hadde, det var bløtt. Vi hadde absolutt ingenting annet enn det vi sto og gikk i, og vergerådet hadde vært på bakken og sett oss der. Dom hadde ikke fått anmeldelse på oss, så dom hadde ikke rettigheter til å ta oss der momentant, for dom måtte ha lov først. Og mamma forsto at detta gikk gæli. Ho fikk kontakt med en taxisjåfør som bodde like ved. Teltet hadde vi, så fikk vi lov å slå opp teltet vårt i hagen hannes. Klokka var halv tolv på natta, det var mørkt. Og vi fikk tørt høy til å legga som golv. Det var et hvitt topptelt, vi hadde sikringsnåler som lukkemekanisme, for glidelåsen var sund. Inni der satt vi, vi var reinvaska, vi var tørre og mamma hadde tent primusen, så det var godt og varmt inni der vi satt i senga. Ho hadde fått tørre klær og filtar utav dama der inne i huset. Primusen sto midt i mellom oss. Vi satt i senga og åt på brødskive, for det var seint på kveld. Så fikk vi se ei lommeløkt, lys utenfra og noen stemmer. Det var noen som ropte utafor. De var ifra barnevernet eller vergerådet. Og mamma var dødsredd, det merka vi, men ho åpna. Utenfor var det noen menner og damer, og dom bøyde seg ned og så på oss alle sammen, og spurte hva mamma skulle gjøre. Og mamma sa da at han er taxisjåfør han som bor her, og imorra tidlig kjører han oss hjem til mine foreldre. Og da svarte dom: "Ja, vi kom for å ta vare på barna dine, for vi så dom tidligere idag, og da var det ikke bra, så vi kom for å hente dom, men i og med at vi ser at dom er i den forfatning dom er i kveld, så har vi ikke grunnlag for å ta dom, så du skal få en sjangs." Det husker jeg. Det sitter som spikra inn i meg. Jeg glemmer ikke den lommeløkta!

Kjempen husker at Misjonen var etter dem flere ganger.

Kjempen: - Jeg husker spesielt en gangJeg husker vel spesielt noe som har brent seg fast i minnet. Det var på Dal, hjemme hos bestemor og bestefar, for de hadde det dom kalte hus den gangen. Vi var vel en femten, tyve barn der kanskje, på førti kvadratmeter, og så hadde dom sett opp noen pappskur ute som noen prøvde å bo i. Det var ikke like mye tæl i alle som var der, dessverre. Noen ble litt henfallen til alkohol og var mer opptatt av alkohol enn dom var av familien sin, vet du. Så måtte nødvendigvis barnevernsnemnd og sånt noe komme inn bildet. Jeg husker en gang jeg var hjemme med bestemor, og så kom det ei dame fra barnevernet. Ho derre dama sa: "Det er så mange barn her, jeg trur nesten vi må telle dem." Så sa ho bestemor til oss på taterspråket at vi skulle ikke stå stille. Så den tellinga, ja, ho hadde sittet og telt enda, ho! Den dama fant aldri ut hvor mange barn det var, for vi fløy jo om hverandre og like var vi jo, vet du. Men så skjedde det litt bråk og litt slagsmål og knivbruk og sånn, og da vart det jo politianmeldelse, og da fikk den ene broren til mamma valget om han skulle miste barna, eller om han skulle ta fem år på Svanviken med familien sin. Da valgte han det. Det kom en folkevognbuss, husker jeg, og tok alle dom og sette på bussen og fraktet dom til Svanviken. Og så var det den andre broren til mamma. Kona hass var svensk. Ho fikk tak i sine foreldre i Sverige, dom kom om natta og henta henne, så ho rømte til Sverige med sine barn. Og dette her skjedde alt sammen på ett døgn. Så var det jo vår tur. Vi tok det vi hadde og rømte derifra og haiket med en lastebil oppover til Hamar. Der havnet vi på et lite rom på Bekkelaget. Da vart det orden på alt. Da begynte vi på skolen, for det måtte vi, for da var dom litt redd for barnevernsnemnd og sånt noe. Men den ene gangen var det veldig ekstremt, for da var det altså snakk om timer, kanskje kortere tid, før vi også ville fått valget mellom Svanviken eller barnehjemmet.

Det er et paradoks at Misjonen, som tilsynelatende ble stiftet for å hjelpe de reisende til hus og hjem, kanskje ble det største hinderet for å oppnå nettopp dette for mange. Misjonen ble et hinder for å søke hjelp i det hele tatt, den måtte de passe seg for. Frykten for å miste barna drev mange reisende på flukt. Jo mer de kunne trengt hjelp, desto mer måtte de passe seg for Misjonen. Angsten for Misjonen jaget Anna, mannen og barna videre flere ganger, og bidro til å stille dem i en enda vanskeligere livssituasjon. Når det kom til stykket var familienettverket det de hadde å ty til. Anna klarte seg på tross av, ikke på grunn av misjon og myndigheter.

Frida: - Jeg husker en gang på Bekkelaget, det var like før jul. Vi bodde i et lite bryggerhus, i et rom like stort som gangen i huset her, ti, tolv kvadratmeter, og så hadde vi gjester, å jada! Da husker jeg at pappa var hjemme, og mamma ho gikk i skogen, det var ennå litt snø, og ho tok kvistar og litt måsa og forskjellig ifra naturen. Og så fikk ho gamle stubbelys rundt omkring, rester av stearinslys som blir kastet, detta smelta ho ned og så duppa ho kvistane i det og laga dekorasjoner. Det var det enaste ho hadde, for ho hadde ikke noe annet å selge. Og så gikk ho og solgte det for å komme i gang. Pappa var også flink, men ho var en veldig ryggrad. Så ho har prøvd litt, ho visste hva det vil si å vera helt fattig. Og ho visste hva det vil si å være godt stillet, i perioder som voksen så var ho det.

Etter at mannen til Anna mann døde ble familien mer bofast. Anna fikk etterhvert jobb i oppvasken på et hotell. Senere jobbet hun på et aldershjem en periode. Og hele livet var hun en kløpper til å handle.

Frida: - Når du har prøvd litt sjøl og samtidig klarer å bevare hjertet varmt og godt midt oppi alt detta - og det er en kunst - da kommer du ut sterkere som menneske. Men det kan slå to veier. Du kan bli bitter og hard, du kan bli slem. Men du kan også bli et veldig godt medmenneske som kan hjelpe andre. Det slår to veier. For mamma sin del så vart ho det snille medmennesket, for ho hadde hjerte for mennesker som var svake og sleit. Ho var et viljesterkt og godt menneske, ho pressa ikke sine meningar på andre, men var medgjørlig og fredelig. Jeg elska mamman min over alt.

Til og med da ho var på sjukehuset, så var ho ei støtte bak meg, enda ho ikke kunne gjøra noen ting, men ho var ei støtte for meg til og med da. Jeg kan huske at jeg kjente varmen ifra kroppen hennes, varmen fra ho. Så da jeg vart aleine, da ho døde, så tenkte jeg: "Hva nå?" Jeg følte at det vart noe borte fra ryggen min. Det er en rar følelse. Nå er det jeg som står bakerst. Ho har gjort en god jobb, så hvis jeg klarer halvparten av det ho har klart, så skal jeg væra fornøyd.

Jeg vil si noe om slutten da mamma levde, for ho vart jo sjuk. Det gikk gradvis, men det gikk ganske fort. Det vitnesbyrdet som ho har fra sykehjemmet, jeg har snakket med flere, dom sa at da mamma vart borte var det noe mer enn bare ho som vart borte. Dom hadde rett og slett sorg da ho vart borte. For ho var en solstråle og ho hadde noe rundt seg på slutten. Mamma var jo veldig glad og et godt menneske, men på slutten - ho vart som et lam. Dom kunne vekke ho når som helst, ho var som en solstråle. Ho var som en engel iblant dom, det sa dom sjøl. Det ho etterlot seg var sterkt, for dom visste ho var reisendes, og dom visste jo ikke så mye om livet hennes, men likevel fikk dom ikke sagt nok godt om mamma. Og det vi fikk oppleve den dagen ho døde, det var veldig sterkt, for mamma har vært frelst i en del år og ville vera det. Så var det den dagen, ho lå på sengen og pusta veldig tungt. Jeg satte meg ned med ho på kne som jeg pleide å gjøre, for den beste kontakten jeg hadde med ho, var når jeg sang. Da var ho med, det huska ho, sangen forsvant aldri. Ho hadde ikke stemme, men når jeg satte meg ned og begynte å synge, da livna ho til. Det gjorde ho den formiddagen. Så ba jeg ei lita bønn med ho, og så sang vi en sang til. Ho huska den sangen, og ho var med meg i sangen med leppene og øynene:

Ser du korset som står der på høyden.
Ser du mannen som henger derpå.
Har du hørt dette ropet i smerte,
Alt er fullbragt, du Frelse kan få.
For din synd og din skam har han lidet,
Denne platsen på korset er din.
Imot dødsrikets porter han skrider,
For å føre til himmelen deg inn.


Alt er rede, se forhenget revner.
Da på korset han åndede ut.
Vei til tronen i himmelen han baner,
Så at din sjel har full adgang til Gud.
For din synd og din skam har han lidet.
Denne platsen på korset er din.
Imot dødsrikets porter han skrider,
For å føre til himmelen deg inn.

"Ingen har hatt sånn mor som oss!"

"Vi tilhørte jo ingenstands"

Til Frans og Fredrikke Johansens etterkommere


Far min, og far hass, og bæssfar hass far,

hadde venner blant tater i alle da´r.

Ikke alle av folket var like greie –

som av andre fantes det no´n leie.

Men "Stor-Johansfolket" som vanket her,

var våre venner, og stod oss nær.


De var jo både til nytte og spas,

hadde handlekoffert med blonder og stas.

Karer med skjevann og flytende tinn

gjorde kjørel og kaffekjel blank og fin.

Problemer med kolikk og "mugg" hos hest –

taterens råd var som oftest best.


De kjente til nytt fra det ganske land –

om arbeidsmåter fra andre sta´n –

Kjente til kornslag som tålte tørke

og karakullsauer, så fine og mørke.

De knyttet kontakter i hus og hytte

og var som nyhetsformidlere til nytte.


Hver jul´kveld som lita, jeg tenkte på dere.

Vi var mange rundt treet, men kunne vært flere.

"Hvor er Frans og Frekka og onga nå, mor?

Tenk om døm kom, så vart ringen stor!"

Men aldri kunne noen gi svar –

på hvor da den store familien var.


En vinter de kom hit, var Frans så sjuk –

han raste i feber, og senga var mjuk.

"Frekka" ho gråt, og mor mi bad –

snille Frans, du kan ikke dra!

"Du er nødt til å leve, for uten deg

får dine kjære en vanskelig vei!"


Omsider kom krisa og Frans ble bra,

Så etter no´n uker dro de herfra.

Til avskjed fikk mor noen knapper så fine,

De er min stolthet, for nå er de mine.

Ei nål gis tilbake til dere sjølve –

Så har vi da delt litt - på "arvesølvet".


Den gang far vår døde, så altfor ung

Var sorgen både vond og tung.

Trøsten ble hilsner fra fjern og nær

Fra brev ble det plukket litt her og der.

Presten siterte fra ene brevet:

"I hjertene våre vil Bjarne Haug leve."


Slik skrev Frans og hans kone Fredrikke.

Til begravelsen kom de ikke.

Få var likevel den dagen så nær,

med de enkle ord, om en som var kjær.

Mor gjemte brevet – hvor ble det av tro?

Vi søsknene husker det, begge to.


Nå er taterfølger aldri å se,

Og noen er kanskje glad for det.

Men et fargerikt kulturinnslag er vekk

lik villblomstfloret langs vei og bekk.

Så taterne, bonden og budeia med –

må vi vel snart på musé for å se!


På Glomdalsmuseet skal nå gis rom

for folket som stadig reiste og kom.

Og om nå avdelingen ikke blir stor,

gå trøstig til verket med Bjørnsons ord:

"Det av vår gjerning som bliver til gavn

vokser i slekter som glemte vårt navn!"


Goro Haug Thesen


"Men finnes det tatere enda?" spurte noen kollegaer spontant i 1993, da jeg fortalte at jeg laget film om tatere. Som om et folk bare forsvinner? Men så usynlige hadde taterne gjort seg. Misjonens og myndighetenes håndtering av taterne var fremdeles lite kjent.Filmen handlet først og fremst om dramaet som utspilte seg mellom Misjonen og myndighetene og taterne. Det var ikke plass til å utdype dagliglivet, og alle spørsmål om fargenyanser mellom sort og hvitt i kontakten mellom fastboende og reisende fikk vente.

Nå er jeg tilbake hos Sofie for å få vite mer om hvordan utvekslingen med de fastboende foregikk. Det var som oftest kvinnene som banket på dørene, og det var gjerne kvinner som åpnet. Gjennom generasjoner hadde taterne for en stor del overlevd nettopp på grunn av den daglige utvekslingen mellom kvinner. Jeg ville vite mer om selve overlevelsen, om kvinner og hushold, om fødsler og omsorg i tiden før reisende hadde hus og hjem, mens de ennå var mer eller mindre nomader på bygda.

Sofie tar fram et brev hun nylig har fått fra Goro Haug Thesen. Goro var datter på en gård der familien til Sofie pleide å få husrom. For kort tid siden hadde Goro gjenkjent Sofie i en butikk. Da hadde de ikke sett hverandre siden de var barn. Goro tok ny kontakt, og Sofie kan brevet hun fikk fra Goro omtrent utenat, selv om hun nesten ikke kan lese. Vi blir enige om å besøke Goro. Sofie og jeg kjører fra Kongsvinger gjennom Odalen på vei til Nord-Odal. Det er nysnø på jordene og sola står lavt. Underveis passerer vi Sanner, og Sofie peker på et gårdstun langs veien.

– Der, på den gården ble søstera mi, Jenny, født på låven femtende juni i trettito.

– Hvordan ordnet kvinnene seg når de skulle føde og ikke hadde hus?

– Nei, da lå dom på pensjonat for å få ungane da.

– Hvem hjalp da moren din skulle føde?

– Det var jordmora på Skarnes. Ho skrev om det i et blad at ho hadde tatt imot en taterunge på Sanner. Mamma holdt på å føde ungen i en drosje, for ho skulle kjøre på et sånt pensjonat. "De må stoppe," sa mamma, "for jeg føder ungen i bilen!" Da kjørte dom inn der på Sundby gård. Jordmora sprang på døra, men det var stengt der. Så sprang ho bort til skålen, jordmora, og skulle ta øksa og bryte døra, men da skrek mamma at jordmora måtte komme, for hun fødte ungen. Da hadde mamma gjort opp halmseng med ullteppe i låven, og jordmora måtte ta imot Jenny med kåpa på. Men så viste det seg at Jenny blei blå og borte, så måtte dom ringe etter jordmora igjen. Og så måtte dom legge Jenny i varmt vatn og i kaldt vatn. Og så la dom henne i ull i ei kørj under ommen på Sundby gård. Mamma hadde fem gutter og ei jente, og så kom Jenny. Og halvannet år etter fikk ho meg, da. Og så hadde ho vel to som døde da dom var nyfødte. Men vi var åtte som levde, fem gutter og tre jenter.

Jeg ble født på Namnå, et stelle dom kalte Stemsrud. Det var et gammelt hus. Det bodde tatere der. Gustav, sønnen til Stor-Johan hadde det. Så fikk vi være der noen dager. Da var jeg bare noen dager når da jeg reiste derifrå. Da hadde Jenny kikhoste, hun var halvannet år. Og jeg fikk kikhoste når da jeg var fjorten dager av den kalde vinteren. Jeg er født i desember. Det var fælt.

I filmen fra 1993 er det en liten sekvens der Sofie forteller om å være barn og leve på reise langs veien. Vi ser sort-hvitt bilder av en hest med slede i trav langs en vinterskogsvei, og vi kan tenke oss en familie med alt de eide og mange små unger i sleden på reise fra sted til sted - om vinteren.

– Foreldrene våres var flinke. Og folk i samfunnet syntes synd på oss, dom gav oss mye varme, gode klær og sånt som vi trengte. Når vi skulle kjøre lange strekninger, brukte pappa å pakke oss inn i høyet og så la han hesteteppet over oss. Dom var veldig redde for at vi skulle fryse. Jeg syntes foreldre på den tida kunne slite mye vondt for å ha omsorg. Jeg kunne itte tenkt meg og hatt det sånn nå i dag, og hatt unger som kjører ute hele dagen i høyet. Men vi holdt oss varme. Vi sovna og hadde det så godt der.

– Dere frøys ikke?

– Det hendte vel vi vart kalde. Og når pappa spurte: "Fryser dere?" "Ja", kunne vi si. Da sleppte han oss av, så vi fikk springe oss varme. Det hadde vøri verre om vi hadde vært vant til å bo i hus, og så plutselig kom i en sånn kjerre, da tror jeg det hadde vøri verre.

– Ønsket du at dere skulle bli bofaste da du var liten?

– Å, ja. Mamma ønska seg alltid en plass for å skjøtte det hun skulle. Men det var liksom itte godt å få tak i, det var helt håpløst.

– Hvorfor var det så håpløst?

– Det grunner jeg på óg. Dom ville itte at vi skulle slå oss til ro.

– Hvem ville ikke det?

– Bygda. Dom nekta oss. Vi grudde oss for hver vinter når vi itte hadde noe fast bopel. Mamma ville vært i ro, ho syntes ho sleit så fælt om vinteren. Det var hardt. Men det var itte alle steder de ville ha tatere til å slå seg til ro. De ville være snille med dom, men de ville itte at dom skulle bosette seg i bygda, mange da. Om vi kunne nevne at vi ville kjøpe oss en jordbit eller noe sånt? Å, nei! Vi måtte kjøre dit vi liksom tilhørte, og vi tilhørte jo ingenstands...

– Hva er de beste minnene fra den tiden du var lita og reiste slik?

– Det var da jeg var sammen med mamma og pappa, det, og bestefar og bestemor og tanter og onkler om sommeren. Det var moro, det! Vi trefte jo mange familier og barn på samme alder som meg sjølv. Vi kjørte på skoger og la oss, og det syntes vi var fint. Nære vann og sånn, flere følger. Det var en tid vi lengta etter lenge, jeg savner den tiden. Det er blitt helt andre forhold nå. Folk er itte så glad i hverandre sånn som før, at dom skulle beskytte hverandre og forsvare hverandre.

Vi ser Sofie gå langs en grusvei om sommeren. Hun er rank og med langt, sølvgrått hår oppsatt på hodet, skautet fra den gangen er lagt vekk. Det er småbruk på begge sider av veien, svaler kvitrer.

– Jeg minns vi kjørte den veien her og nappa fôr og sånn til hestene. Vi visste så vel hva hesten likte og itte likte. Pappa sa vi var flinke til å nappe, Somme ganger gikk vi og leide hestene så dom åt seg mette. Pappa fortalte hvor lang vi skulle ha tømmen for at itte hesten skulle gå innpå der som det var sådd og sånn. Vi hadde et stort fange når vi skulle slå oss til ro om kvelden med hesten, for vi ville at hesten skulle ha god mat. Når vi skulle binde hesten om natta måtte han ha noe grønt og godt til kvelds. Men så mista vi hestene i femtito. Det vart en lov da, så reisendes skulle itte få lov å ha hester. Det var et fælt sjokk for de eldre som var vant til å ha hest. De yngre brydde seg itte så mye om det, for vi begynte å skaffe oss biler da – denne moderne tida. Men det var fælt for de gamle. Det var mange av de gamle som hadde hest, men de fikk itte lov å reise med dom. Mange har hester den dag idag.

– Hva betydde hestene for de reisende?

– Å, det var jo det dom levde utav. Det var jo dem som frakta pargiene våres, da. Og pappa solgte, kjøpte og bytta jo hester, det var liksom en måte å leve på. Så fikk han penger imellom, og noen ganger måtte han gi penger imellom. Så det der kunne han. Det hendte han hadde både en og to hester. Det var et veldig tap da han mista dom.

Veien mot Nord-Odal svinger mellom skogkledte åser. Så åpner landskapet seg mot Storvannet. Gården vi skal til kommer til syne, et stort, hvitt sveitserhus med vid utsikt over vannet og bygda. Det er en spesiell gård for Sofie. Når familien reiste forbi nede på veien og bonden var ute på jordet og arbeidet, ble de ropt inn på kaffe, forteller hun. Vi parkerer utenfor bryggerhuset, der familien til Sofie og andre av landeveiens farende folk fikk låne husrom.

Nå er bryggerhuset gjort om til kårbolig for Goro. Sønnen hennes driver gården. Goro tar imot Sofie på bryggerhustrappa og viser oss inn i ei solfylt stue. Bordet er dekket med brodert duk med brede bomullsblonder langs kanten, gammeldags servise med stråmønster og store fat med lune elgkarbonader, hjemmebakt brød – flere sorter, solbærsyltetøy fra hagen og waleskringle. Kaffen er rykende varm. Alt har Goro stelt i stand til ære for Sofie – Fia som Goro kaller henne.

Det er lenge siden livene deres berørte hverandre. Goro er sju år eldre enn Sofie. Hun husker godt familien til Sofie fra midt på trettitallet – den gamle tida da fastboende og reisende levde sammen – i hver sin verden. Goro stryker hånden over duken.

– Blondene til denne duken har mammaen min kjøpt eller bytte til seg fra din mamma. Så derfor tenkte jeg at den må jeg ha på. Og så var ho Frekka, mammaen din, så glad i de koppa her, hu syntes de var så fine.

– Hvordan hadde det seg at deres familier ble så gode venner?

– Jeg vil si at det var itte fordi at min far og min mor var snille, det var itte noe slags snillisme, jeg vil itte være med på noe som gjør folka her bedre enn døm var. Døm rett og slett likte hverandre, døm var venner. Ja, og i heile grenda her så vart døkk kalt for "Øgårdstatera" for det at de hørte til her! For Sofies foreldre og foreldrene hass Frans, far til Sofie, før dem – Lina og Aksel – døm vanket jo her. Jeg kjente jo mest familien hennes Fia. Det var nok noen andre også, men de var liksom de faste. A mor og han far, døm brød seg itte så mye om hvem følk var, men hvordan døm var. Døm brød seg itte så mye om la oss kalle det etnisk tilhørighet, her var alle som døm likte velkommen. Og slik var det med besteforeldra mine som var her før. For det hadde døm fra sine respektive hem, ho bestemor og han bestefar, at det var ingen som skulle gå sulten ta garden og ingen skulle jagas ut. Som han bestefar brukte å si: "Det kommer ingenting i ei attknept hand", og det var ingen som var så rik at han itte kunne komma til å trenge hjelp

Min bestefar var veldig glad i å smi. Da han var i militæret gikk han i våpensmedlære. Han hadde smie nedafor vegen der. Så var det en tater som var flink til å smi småting som beslag og selatøy og slikt noe, og det hjalp han bestefar med.. Jeg husker at døm gikk nedover bakken. Bestefar var nesten to meter høg, diger, og den som var med og smidde var itte veldig stor, han var liten og mørk. Jeg trur det var Aksel, bestefar til Fia, det var så artig å se. Da var det to likemenn, men tateren var den som var sjefen når døm kom i smia, for han kunne, og bestefar syntes det var artig å lære.

– Var du med og titta inn i smia?

– Det var jeg, men aldri da, for da skulle døm være aleine og få til ting.

– Og resultatet da?

– Det var sånne pene beslag på det vi kalte stas-seler. Det var jo forskjell på arbeids-sele og stas-sele. Det er omtrent som pickup og Mercedes. Når døm kjørte til kjerka, så var det dombjeller og pynte huelag på hesta. Og dette kunne tatera.

Far din og far min prata om hesteslag og dyreslag og kønnslag. Tatera så jo hva som vokste her og der. Og jeg trur at det var far din som fortælte han far om karakullsauer. Det var svarte sauer. Og det var jo veldig fint å ha noen svarte sauer på den tida døm spant sjøl, for da blandet døm ulla og fikk grått garn.

Men så kom det også sånne som gikk med koffert og handlet, som ikke var av reisende slekt, "skræppkremmar" som vi kalte døm. De var opprinnelig etniske nordmenn som gikk som kremmere og solgte ting ifra koffert. Men taterne, døm var jo en etnisk minoritet som hadde sine skikker, itte sant? En kan kjenne en tater fra en som later som han er det. Det er noe med ganglaget og kinnbuen hos de som er ekte tatere. Så vi som kjente mange tatere kunne skille, hvis det var noen som ga seg ut for å være tatere som itte var det. Det var spesielt ganglaget, for døm hadde et veldig rasjonelt ganglag. Du kunne se forskjell på vanlige flatbygdfolk og fjellfolk og skogsfolk, for døm hadde en veldig forskjellig måte å gå på.

– Husker du om det var før eller etter jul de brukte å vera her?

Sofie husker ikke så mye fra da hun og familien losjerte her, men hun husker at de ble ropt inn på kaffe og at faren hennes sto med frakken på inne i gangen i det store våningshuset. Og hun husker stallen.

– Det er så vidt jeg minnes at jeg var her. Jeg var en tre, fire år. Men jeg husker at far din ropte på oss, han drev ute på jordet. "Frans", skrek han. Og da måtte vi inn og få mat og drikke. Og jeg husker pappa hadde utapåfrakk fra skogen inne i huset der sønnen din bor nå, og prata, da.

Pappa var alltid veldig redd for hesten. Når vi var ute og reiste og vi kunne få losji, så sa pappa "Jeg kan itte ligga her, for jeg har ingen stann å ha hesten, det er for kaldt åt den". Så da måtte vi bare reise. Så da vi kom på denne gården, da husker jeg bare så vidt at jeg var med pappa i stallen, og da syntes jeg stallen var så pen. En gang hadde vi med noen reisendes her – så stal dom et hesteteppe. Da vi kom langt unna og hadde reist herifrå, så sa pappa, "Hvor har du fått dette hesteteppet ifrå, for dette trur jeg at jeg kjenner igjen?" Det var så solid, med flere tepper og kanta og fint. "Dette teppet må jeg få igjen", sa pappa, "for dette har du støli der, og hvis det er støli der, da får itte jeg ligga der, så dette må jeg få igjen!" Så måtte han tilstå. "Jeg skal itte seia at du har stælt det", sa pappa, "men jeg må bringe det tilbake att, for der er jeg så godt kjent."

 Sofies minnes angsten, de kunne ha mistet adgangen til gården på grunn av det hesteteppet. Goro kan ikke huske at et hesteteppe var vekk, de hadde flere slike i stallen. På gården er hesteteppet glemt, det ble aldri til en historie om tjuvaktige tatere.

– Vi hadde aldri lås på kjøkkendøra her, som jeg kan huske. Som regel var det ei bikkje eller to på kjøkkenet som slapp folk inn og itte ut, men jeg kan aldri huske at kjøkkendøra var låst.

– Hva slags syn var det på tatere i bygda da du var barn?

– Her i grenda var det naturlig at døm kom og vi lekte sammen, her var det åpent for tatera, untatt på noen få steller som det itte var åpent for noen. For alltid er det jo noen i ei bygd som vil ha sitt for seg sjøl, itte sant, både hus og mat og vennlighet.

– Dere var ikke redd for at det skulle komme tatere?

– Nei, nei, nei. Det husker nok itte du, Sofie, men det var en snikker som kom høst og vår og gjorde istand redskap. Og i snikkerstua var det all mulig slags småredskap, høvler og filer og dorer, som var hver på sin plass. Og det var en høvelbenk og økser og sager. Far din han hadde lov å bruke det, og aldri, aldri vart noe borte.

– Hvordan var det når familien til Sofie kom til gården?

– Ja, da spurte døm om det passte at døm fekk bli. Da var det slik at det jeg nå har til kjøkken, det var bryggerhus, og så var det snikkerstue utafor der. Og da var det liksom vanlig at døm fikk bruke de romma. Og i bryggerhuset var det bryggepanne og et stort badekar og vaskestamper, og på den andre sida av en mur var det en stor komfyr. Og så var det en gammel kjøkkenbenk og skap, og der stelte mor til Fia. Det første ho gjorde når ho kom, var at ho sendte de største unga i låven og fylte strådyner og halmmadrasser, de var hvite, det husker jeg. Og så var det å ordne istand. Hvis ho hadde en unge på ryggen, så var a ofte inne og satt ved komfyren og stelte den.

– Hvor lenge kunne familien til Sofie ligge her av gangen?

– Det var noen dager, for det var nok en avtale at når døm kom, så var ho Frekka, som vi kalte henne, klar over at a kunne få låne bryggerhuset. For klesvask var jo veldig vanskelig, spesielt på vinterstid. Men da visste a at når døm kom hit, så vaska ho klær og badet unger. Der lå de nybadet og sov på de hvite madrassa, og han far kom inn og sa at nå har jeg sett engler sova på hvite skyer, for døm var så vakre alle unga. De var veldig pene. Og dissa nydelige smågutta, døm bar ved og så sang døm. Jeg kan aldri huske at noen ba om noe, der var mor til Sofie veldig streng. Mor mi var utrulig glad i han "Guttemann", ho sa at smilet hass kan smelte stein.

Goro henter fram gammel kjøkkenredskap som gårdsfolket har kjøpt av tatere. Hun viser fram en stor ståltrådøse til å bruke i oppvasken på den tiden da det var nødvendig med forholdsregler mot tuberkulosesmitte. Først ble koppene skylt, så ble de vasket i sodavann, og til slutt ble de skylt i så kokvarmt vann at ingen kunne ta opp koppene med hendene. Taterne kom på døra og solgte ståltrådøser til å ta opp koppene med. Goro viser fram flere slag ståltrådvisper og blikkformer til baking. Sofie nikker gjenkjennende.

Goro holder fram handa, den er lukket. Hun åpner den forsiktig og to blanke, støpte sølvknapper kommer til syne, en gave fra Frekka til far og mor til Goro, som takk for hjelpen den vinteren Frans ble så syk at han holdt på å dø.

– Jeg husker da far din var sjuk. Han hadde lungebetennelse, og ble lagt i seng med varmt sengetøy. Men da sa han "Jeg blir kvalt, jeg vil ut, jeg vil reise". Da var far min borte, og da kom din mor inn: "Kom og hjelp meg, for han Frans vil ut", sa a. Mor satte seg på sengekanten hos han Frans og sa: "Snille Frans du må bli, for tenk om du skulle dø og a Frekka vart att med åtte unger. Det ville itte gå det, vet du", sa ho. "Du må hvertfall ligge rolig til Bjarne kommer hem att, så kanskje han kan forklare deg det." Og på et eller annet vis så fekk mor roa han, så kom han far hem og overtok. Jeg trur at døm hjalp til å våke litt over han, for den gong var det jo ingen antibiotika eller noe slikt, det var bare vanlig febernedsettende. Det var farlig, lungebetennelse da. Hele grenda var opptatt av åssen det gikk med han Frans. Døm visste at det var åtte unger som ville bli farløse.

Sofie husker bare svakt at faren var syk. Storesøster Jenny husket at andre reisende kom for å besøke faren mens han lå syk. De kom med appelsiner. Sofie og Jenny satt i fotenden av sengen til den sjuke faren og spiste appelsiner. Goro fyller ut bildet for Sofie:

– Da din far var så sjuk, da var det veldig mange som kom på besøk og som sang så fint. Det var som å høre nesten en gudstjeneste borte i snikkerstua for døm ba og døm sang. Dere var her i mange uker. Og det veit jeg at da han Frans endelig itte var å stagge lenger, sa han far, du får i hvert fall itte reise hvis du itte tar med deg en ulveskinnspels, for du kan itte bli sjuk att nå for det klarer du itte. Da var det noen som flire littegranne : "Ja, ja, den pelsen ser du aldri mer." "Jo", sa han far, "det gjør jeg. Og om jeg nå skulle miste pelsen, så er nå det bedre enn at mannen dør. Men den pelsen kom sjølsagt att, med unnskyldning om at dom hadde hatt den så pass lenge, fordi han Roland hadde fått lungebetennelse etterpå, og da lånte han den han óg.

Mens Frans var sjuk var dere unga veldig mye inne hos oss for at han skulle få ro. Søster mi hadde begynt på skulen, og ho lekte skule med oss. Da Frans ville reise att, sa han far til han: "Alvorlig talt, Frans, nå synes jeg dere skal bli her et år og la unga gå på skulen. Døm er så gløgge alle sammen, og nå står det ledig hus på Sillerud. Kan dere itte bli her i vinter?" Da hadde mor di løst. Men det var da han Frans sa noe jeg aldri glømmer: "Du kan fange en vill fugl, Bjarne, sa han, du kan setta den i bur, du kan gi den fin mat og drekke, og den vil sikkert leva lenger enn om han var vill. Men du vil aldri få høre han synge! Og slik er det med øss, vi må ha friheten," sa han. Så da vart det ingen skulegang. på han Arne og Roland og Stusse og Godin. Den eneste gangen far var irritert, var da Frans itte ville ta imot tilbudet om å bo et halvår. Men han klarte itte å være i ro et halvår, han.

Goro og søsteren fikk lekekamerater hver gang familien til Sofie kom på besøk. Goro ønsket seg alltid en bror. Hun valgte seg Sofies storebror Godin til hjertevenn.

– Han Godin var den beste lekekameraten jeg hadde som lita. Og han vart min blodsbror, vi blandet blod. Det var før jeg begynte på skulen, så jeg var vel itte mer enn seks eller sju år. Og antakelig nappe jeg til meg handa, så det vart litt meir enn vi hadde tenkt, og det blødde fælt! Jeg husker han leide meg inn og vi var litt uærlige akkurat da, for jeg sa at jeg hadde kommi bort i øksa, men det var kniven hass Godin.

Da de reiste, grein jeg, for jeg ville han skulle bli her, men far sa at han måtte være med sine. "Men han har itte noe hem!" sa jeg. "Jo da", sa han far, "han har hemmet sitt der familien er."

Da de reisende ble fratatt hestene sluttet taterne å komme til gården. Goros barndomsminner om gode møter med "Øgårdstatera" ble ikke misfarget av myndighetens og Misjonens målrettede arbeid for å bli kvitt "omstreiferondet". Goro kjente ikke til det mens det pågikk.

– Hva tenkte dere om Misjonen og at Sofie mistet tre barn?

– Det visste itte vi da. For da hestene vart borte, da kom det itte så mange hit lenger. Da begynte de å kjøre med biler og sykler og handkjerrer, og da vart det jo liksom itte behov for stallplass og høytapper og slikt noe mer.

– Hvordan husker dere Misjonen?

– Den hadde itte vi så mye kjennskap til, trur jeg, i alle fall itte vi unger.

– Opp igjennom årene da, Misjonen varte jo til langt ut på åttitallet?

– Tanken var kanskje god, men det vart jo så gærent. Jeg mener, du skal itte ta ifra noen identitet og språk og slikt noe, det blir jo som med samene. Du skal itte gjøra etniske nordmenn av samer, døm må jo få lov å vera det døm er og ta vare på sin egenart.

– Misjonen sa de måtte ta barna fordi de reisende ikke tok vare på barna sine.

– Ja, men hvis døm hadde hatt mere muligheter, så hadde dem tatt vare på unga. Det så vi jo, når de var her, at fanget hennes Frekka var en trygg havn for unga.

Det hadde vøri bedre om dem hadde gitt døm et ordentlig tilbud om hjelp i stedet for å ta unga fra døm.

Ingen skal gå tomhendt fra Goro. Sofie får med seg resten av waleskringlen idet vi går. Goro står på trammen i halvmørke og vinker farvel.

Sofie og jeg kjører videre mot Finnskogen for å se igjen den plassen der hun og foreldrene tilbragte jula 1955.

– Da hadde jeg mista barna mine, så var jeg med mamma og pappa aleine, jeg hadde ingen stann å være. Det var jo trist for meg som var bare enogtjue år. Pappa hadde skreppe på ryggen, vi hadde ulltepper og dyner. Men han var jo gammal og hadde dårlig for å gå, og sorg hadde han, mamma og pappa sorgde på de to guttane som de hadde mista. Det var på Finnskogen. Vi måtte spørre om å få hus, og vi fikk en gammal låve. Det var så kalt, men vi gjorde varme i ommen. Vi lå på golvet, vi hadde gode sengkleder med, og så var det mye høy, det var varmt å ligge på det. Jeg gikk opp til folket, der hvor ungdommane var, og satt og prata med dom der. Mamma fikk låne mat av folket og panner og tallerkener. Hu gjorde bål og kokte ertesuppe på gamle spekeben. Hun stekte opp flesk, kokte poteter og gjorde brun duppe. Å, det vart jo så godt! Måsavatn heter det innpå skogen der. Du kjører opp ved Roverud, så kjører du imot Svullrya og da er det etter den veien imot Torsby. Jeg har vøri og sett på den låven, jeg var der og så i fjor. "Å, kjære, at vi kunne bo her?" tenkte jeg da. Nå hadde jeg aldri kunnet tenkt meg å ligge der. Det hører itte hemme hell å reise dit og ligga sånn nå! Nei, det kan jeg itte tenke meg. Vi var glade da vi reiste derifra.

Vi er alene på veien, stadig lenger innover i mørke granskauen bærer det. Så dukker noen hus fram, og vi svinger av og følger en smal skogsvei slakt nedover i mørket. Kulda kryper inn i bilen. Bare månen hjelper oss å se. Veien ender ved et fraflyttet småbruk, et magert våningshus og et skrøpelig uthus innimellom de svarte trærne - låven.


GJENSYN TATER OG BURO

Sofie Johansen og Goro Haug Thesen 2003
Automotive tire, Black, Plant, Style, Black-and-white, Font, Headgear, Art
Hand, Textile, Gesture, Black-and-white, Finger, Style, Thumb, Wrist

Foto: Ellen Aanesen


Karl Wilhelm Johansen sitter foran meg med en bunke dokumenter. Han er rasende. Karl Wilhelm setter øynene i meg. Stemmen er bydende.

– Har du papir?

– Ja...

– Har du blyant?

– Ja...

– Skriv!

Han har nylig fått papirene sine fra Omstreifermisjonens arkiv på Riksarkivet. Han har fått viktige bevis fra livet sitt i Misjonenes varetekt. Han er rasende, både på grunn av det han finner og på grunn av det han ikke finner i dokumentene. Han blar opp ett og ett papir mens han kommenterer bitende. Jeg lytter. Det er mitt første møte med Karl Wilhelm Johansen. Ordene hans kommer som øksehogg, med utskjelling og grove beskyldninger mot de som tok oppveksten fra ham og bidro til å drive ham ut i kriminaliteten. Mot Misjon og myndigheter. Mot alle som karakteriserte taterne som mindreverdige, alle som ville utslette de reisende: Misjonen og øvrigheta, legene og psykiaterne som steriliserte, lobotomerte, drepte. Nå skal det fram! Etter en lang stund foreslår jeg å ta med meg bunken hjem for å lese gjennom dokumentene.

– Nei! Skriv!

Jeg lytter og noterer. Kvelden er omme før Karl Wilhelm legger fra seg bunken. Det er kaos i hodet mitt. Hvordan skal jeg få skilt ut fakta i dette voldsomme raseriet? Vi inngår en avtale: Alt vi tar med i filmen må kunne dokumenteres. Det som ikke kan dokumenteres kan vi ikke ta med.

– Har du sett filmen "De Vergeløse"? vil Karl Wilhelm vite før vi avslutter den

første samtalen.

– Nei.

– "De vergeløse" er min film, akkurat sånn var det!

Jeg får med meg dokumentbunken når jeg går.

Vi starter samarbeidet. Karl Wilhelm tøyler raseriet og holder seg til avtalen. Vi oppsøker sosialkontor og institusjoner på jakt etter dokumentasjon. Vesentlige dokumenter viser seg å være borte, viktige arkiv er brent. Vi må utelate flere graverende forhold fordi de ikke lar seg dokumentere, overgrep mot barn i lukkete rom blir sjelden nedtegnet for ettertiden. Vi oppsøker de stedene der Karl Wilhelm tilbragte oppveksten med Misjonen som verge.

Historien til Karl Wilhelm begynner i veikanten foran et lavt lite hus i Ullensaker hvor besteforeldrene bodde med en stor ungeflokk. Karl Wilhems mor og far var husløse og fikk også bo der med de to barna sine. Vi stiller opp kameraet i veikanten med Karl Wilhelm foran det lille huset, en lav og tett eldre mann, med hvitt bakoverstrøket hår og konsentrert blikk. Han velger sine ord med omhu når historien nå skal legges fram.

– Dokumentasjonen viser at jeg bodde i dette huset fra jeg var født i 1930 og frem til 1934. Min mor hadde da vært ute på en liten handelstur med noe blonder og småtteri som reisendes dreiv med den gangen. Vi ungene var med. Jeg har bare utsagn fra min mor om hvordan det skjedde: Da hun kom ut av et hus sto det en bil utenfor, og den viste seg å tilhøre vergerådet her i Ullensaker. Vergerådet sa ingen verdens ting, de tok bare ungene og sparket barnevognen ned i grøften. Og hun ble ståendes igjen der. Det var jeg og en søster som ble tatt, og vi ble bortsatt hos forskjellige familier i Ullensaker. Ullensaker kommune var jo beryktet når det gjaldt det de kalte for fattigbarn og loffere og tatere. Var det noen mulighet, så reiste barnevernet rundt omkring og tok barna, som nærmest må betegnes som vergeløse og uten lov og rett. Jeg var fire år, og etter at vergerådet hadde tatt meg ble jeg satt på et gamlehjem i Ullensaker. Hvor lenge jeg var der kan jeg ikke huske, men så ble jeg satt bort til en gårdbruker.

Min bestefar og bestemor hadde vært i kontakt med Misjonen blant hjemløse tidligere. Etter at bestefar sonet en fengselstraff, fikk han et ultimatum om å reise til Svanviken arbeidskoloni. De var der i fem år, men fikk ikke hus. Da reiste de, men Misjonen fant dem, og alle seks barna ble tatt og sendt bort, deriblant min mor. Men  bestefar fikk nye barn som ikke ble tatt av Misjonen.

Da jeg traff igjen min mor fortalte hun meg at hun og min far den gangen ikke hadde annen inntekt enn det de fikk i matlappper, det fantes ikke arbeid å få. De tilbød seg å arbeide gratis for kost og losji, men ingenting lyktes. Bestefar hadde da på sin datters vegne søkt generalsekretæren i Misjonen om at mor og far og vi to barna kunne få opphold på Svanviken arbeidskoloni. Brevet ble liggende ubesvart, og en stund etter ble vi barna tatt. Jeg har forstått at besteforeldrene på sin datters vegne forsøkte å få ut barna, men da vi var tatt, så var det ingen annen bestemmelse som kunne forandre det.

Min bestefar søkte nok Svanviken på grunn av husværet, han var i pengenød. Han hadde to hus den gangen, men det ene måtte han selge for å makte å fø den store familien, for han hadde tross alt mange nye barn. Så det var vel det som var hovedårsaken. Trevdveårene var en kollosalt vanskelig tid, det fantes ikke arbeid. For at barna til datteren ikke skulle bli tatt, ville dem søke Misjonen om å få være på Svanviken arbeidskoloni. Det var for å få beholde ungene.

Det første stedet Karl Wilhelm kan huske fra oppveksten er et gårdsbruk i Ullensaker.

– Jeg var fire år da jeg kom til en gårdbruker på Sand. Da jeg kom hit, hadde dem vel tre voksne barn, den eldste var vel tretti da jeg kom. Og de så jo nærmest på meg som hår i suppa, for å si det slik. Men de flyttet til slutt ut av hjemmet, så jeg ble gåandes her alene.

Stort sett husker jeg at det var nokså mye arbeide på gården, det var jo en stor eiendom, det gikk på poteter og gulrøtter og kål og forskjellige slike ting. Fosterfaren min var tømmermester, han var på arbeide. Jeg ble gåendes hjemme for det meste og hjelpe til her, jeg som var bortsatt. Aldri kom det et ord fram om hvor jeg kom fra, eller hvem som var min mor eller slikt. Men som årene gikk så jeg at andre familier var samlet med barn rundt seg, og jeg hadde jo såpass forstand at jeg visste det var noe som manglet, det var en mors kjærlige hånd og en fars trøstendes ord. Det var det som gjorde meg så veldig bitter, at jeg aldri fikk greie på hvem jeg var og hvem som var mine. Jeg var nærmere seksten og et halvt før jeg fikk vite hvem som var mine foreldre.

 Naboene hadde en tendens til å klage på hittebarnet som var bortsatt her. Så hvis det var noe som ble gjort, eller det hadde blitt borte noen ting, så var det jo selvsagt den tatergutten som var bortsatt som hadde gjort det. Jeg ble beskyldt for å ha stjålet fem kroner. Om jeg bevisst eller ubevisst hadde gjort den handlingen, så må jeg innrømme at det hadde skjedd, for dem fant den jo. Den lå i min lomme, det ble oppdaget da buksa jeg brukte skulle vaskes, og der ble den femkroningen funnet. Da fikk jeg en ordentlig omgang ris. Det satte en viss bitterhet i meg, for jeg mente at jeg hadde funnet femkroningen, og den tingen som jeg hadde funnet, den var min. Men dem påsto at det var et bevisst tyveri.

Da krigen brøt ut i 1940 ble det bedre tider, da skulle dem bygge Gardermoen flyplass. Det ble mangel på husvære for alle som skulle arbeide der. Rommet jeg var tildelt ble da leid ut til arbeidsfolk på Gardermoen flyplass, da fikk dem mye mer for det enn dem hadde for meg som pleiebarn. Kommunens betaling for et pleiebarn var jo ikke stort. Så jeg tror det var mye av grunnen til at dem ville fjerne meg.

I mai 1941 ble Karl Wilhelm sagt opp av pleieforeldrene. Pleiemora skrev en begrunnet oppsigelse til fattigstyret. Oppsigelsen ble lagt ved "Saken Karl Wilhelm Johansen" og ble en del av beslutningsgrunnlaget for å sende elleveåringen på barnehjem og til slutt på skolehjem:

"...Angående Karl Johansen må jeg dessverre si, at han er svært vanskelig å greie. Han kom til oss da han var 4 år og da hadde han alt lært å røke. Så vidt vi kunne skjønne holdt han så opp i noen år, men i det senere begynte han igjen. Han er også gla i sterke drikker og kjøpte øl når han hadde penger. Det siste året merket vi også at det forsvant penger, men tenkte ikke på Karl, før vi tok ham på fersk gjerning. Fra skolen og naboer fikk vi stadig klager, men vi forsøkte i det lengste å ha ham, men så var jeg uheldig å brekke benet, så jeg var sengeliggende i flere måneder. Siden mistet han respekten for meg og da var det jo umulig å ha ham (...)

Min man og jeg synes det var best om han kom på et nytt sted og fikk nye kammerater så kunne han ha en sjanse til å bli bra.Det er synd på gutten, for han har jo en lei arv fra foreldrene.

Ærbødigst (...)

NB. Hans far har vært straffet for tyveri og hjemmebrenning og hans mor er av omstreiferslekt. Hans far har ikke besøkt ham og hans mor var her en gang for 5 1/2 år siden". (Brev fra pleiemora, 8. mai 1941.)

Fattigstyret sendte oppsigelsen av pleiebarnet Karl Wilhelm til prost Ingier som var formannen i vergerådet, og ba vergerådet sette Karl Wilhelm på et skolehjem.

...Forpleieren har nu sagt ham op og forlanger ham flyttet snarest mulig, grunden er at han ikke vil lystre befalinger er opfarende og brutal overfor kammerater og ikke fri for naskeri, desuten er han utvist av folkeskolen av frk (...).

Ullensaker fattigstyre har forsøkt å få en annen forpleier, men uten at det har lykkes. Ullensaker fattigstyre anser det mest tjenlig å få angjeldende anbragt på skolehjem."

Da Karl Wilhelm fikk utlevert papirene sine fra Riksarkivet i 1993, noterte han egne kommentarer til de viktigste dokumentene, og stiftet notatene fast til dem. Håndskriften hans er nesten uleselig og stavingen ubehjelpelig, men poengene står fram: Han noterte momenter til forsvar for seg selv.  Han kommenterer utvisningen fra skolen, og påpekte at rangforskjellen blant barna bestemte plassen de fikk i klasseværelset; barn av de fine ble satt på de første benkene, mens han som tater ble satt ved ovnen. Han kan ikke huske at han ble spurt om noenting der han satt. I ettertid viste det seg at han var ordblind.

– Har du noen gode minner fra den tiden?

– Gode minner? Det måtte i så fall være hos en nabo her, han hadde fire eller fem jenter og vi var alltid isammens og lekte. Det er det eneste gode minnet jeg har herfra. De ga en viss oppmuntring og støtte, og tok meg for hva jeg var.

 Den dagen jeg måtte flytte herfra husker jeg godt, for da var jeg blitt elleve år og kom tilbake til Ullensaker gamlehjem igjen. Der var jeg en liten tid, før jeg kom over på Elstad barnehjem. Der ble jeg en stund, og så gikk veien til Eilert Sundts barnehjem. Og så til slutt, var det enkelte som måtte bli plukket ut til skolehjemmene. Jeg var en av dem, for liksom å få en fullbyrdelse av det hele, og kom til Toftes Gave i 1942.

Vi står foran nok et idyllisk gårdstun med en prektig, hvitmalt hovedbygning.  En storgård ser det ut til å ha vært. Her var Elstad barnehjem.

– Jeg husker veldig godt første dagen jeg kom til Elstad barnehjem, for det så ut som om det var en trivelig bondegård med kuer, griser og hester.

Oppholdet her? Bestyreren her var jo en av stornazistene i bygda, og vi skulle lære oss å bli Quislings undersåtter på et eller annet slags vis. Bestyreren satt i dette berømmelige vergerådet, tilsammens med doktorer og lensmenn. Vi visste at det var krig, for Trandum ligger bare et par kilometer herfra, så vi så jo disse tyske kolonnene og den styrken de sto for. Vi fikk utlevert slike solmerker som de hadde som tegn, de som var nazister i bygda. Og vi guttene her, vi kunne vel være opptil en tyve stykker, vi måtte fly rundt med et sånt solkors på jakkekraven eller på skjorta, for å bevise at vi var Quislings vennlige unger som skulle oppdras i den stilen Quisling sto for. Det var rasediskrimineringen som var inspirert av Hitler-Tyskland som var utgangspunktet. Ungene her ble oppdratt i Quislings ånd, og vi som var av tater-slekt måtte innordne oss, vi var jo av en lavere rase. Det var det eneste vi ble lært opp til på dette hjemmet, her var det verken skolegang eller noen verdens ting. Vi måtte ut og arbeide, for det var jo en stor gård. Det var et fjøs på kanskje tyve kuer og tolv hester, og fullt av griser og sauer.

Den 27. juni 1941 overførte vergerådet Karl Wilhelm til Eilert Sundts barnehjem ved Eidsvold, et av Misjonens barnehjem. Men etter bare ni måneder på Eilert Sundt ble han ekspedert videre. Misjonen ba da vergerådet om å sende ham videre til skolehjem. De skriver:

"... Det viste seg snart at han var en meget vanskelig gutt som neppe hører hjemme på et barnehjem. Etter at gutten kom på barnehjemmet, er der også fremkommet opplysninger som ville hindret hans opptakelse på barnehjemmet, dersom vi hadde kjent til dem på forhånd. Bestyrerinnen har gjentagne ganger uttalt at han burde anbringes på skolehjem. Jeg har imidlertid kviet meg for å foreslå det, idet jeg tenkte guttens oppførsel ville bedre seg når han kom til ro på barnehjemmet. Det har imidlertid vist seg ikke å holde stikk og der er da intet annet å gjøre enn å få ham anbragt på skolehjem. Jeg må derfor be Ullensaker verjeråd straks fatte beslutning om anbringelsen og søke direktøren for skolehjemmene, adresse Kirkedepartementet, om opptakelse for ham. Han er forferdelig oppfarende og brutal og kan  derfor ikke has sammen med mindre barn. Overføringen på skolehjem må skje med det første." (Brev fra Misjonen  dato)

I mai 1942 besluttet vergerådet å overføre tolv år gamle Karl Wilhelm til skolehjemmet Toftes Gave. Pleieforeldrene som hadde sagt ham opp og lærerinnen som hadde kastet ham ut av skolen ble innkalt som vitner før vedtaket ble gjort.

Toftes Gave hadde et visst antall plasser til disposisjon for tatere. Disse plassene var allerede opptatt da det ble søkt plass for Karl Wilhelm. Dette går fram av brev fra Kirkedepartementet til vergerådet i Ullensaker: "...styreren ved Toftes gave har meldt hit at gutten tilhører Omstreifermisjonen og at den burde ta ut en gutt fra skolehjemmet før det kan skaffes plass til Karl Wilhelm (...) En har imidlertid fått opplyst at Omstreifermisjonen ikke har med nevnte gutt og finner at opptakelsen av ham ikke kan gjøres betinget av at en annen skrives ut." Misjonen har altså fraskrevet seg ansvaret, for Karl Wilhelm og han kan ekspederes videre til skolehjemmet Toftes Gave utenom taterkvoten. Dermed fikk Karl Wilhelm plass blant "de vergeløse".

Jeg spoler gjennom den gamle spillefilmen "De vergeløse" fra 1939.  Den er basert på Gabriel Scotts bok av samme navn, utgitt 1938. Boka bygger på en sann historie. En gårdbruker på Hurum drev et privat barnehjem. Oslo kommune satte bort barn til forpleining hos bonden. Barna ble holdt under slavelignende forhold med hardt arbeid og ingen skolegang. Dette kom for en dag da et av barna, som hadde vært til forpleining på gården i femten år, gikk til rettssak på grunn av tapt skolegang. Han vant ikke fram gjennom rettsapparatet. Skandalen var et faktum. Det fantes ingen rettferdighet for den vergeløse.Jeg bruker noen scener fra " De vergeløse" i Karl Wilhelms beretning. Vi ser et digert jorde, en bonde drive et øk med en vogn fullastet av poteter oppover jordet med sinte rop og svepesmell. Bak bonden kommer en flokk fillete og skitne gutter snublende, magre gutter med grimete ansikter og spader og grev i hendene. I neste  bilde sitter guttene rundt et nakent langbord, foran hver av dem en skål melk og et par brødblingser. En ferm matmor ved bordenden overvåker guttene, hun beordrer en gutt til å be for maten. Duknakket framfører han bordverset, før alle, på signal fra matmor, kaster seg over matrasjonen, det er aldri nok. I en sentral hendelse i filmen gjør en gutt opprør på grunn av for dårlig og for lite mat, før han rømmer. Men øvrigheta innhenter ham, bringer gutten tilbake til bonden som straffer ham på det voldsomste. (De Vergeløse. Utgave ved Svein Slettan. Det norske språk- og litteraturselskap 2003)

Toftes Gave ligger utenfor samfunnet, på Helgøya i Mjøsa. På avstand et vakkert gårdsanlegg med svære, hvite trehus i et fredelig jordbrukslandskap. Karl Wilhelm står midt på tunet med alle de staslige gårdsbygningene rundt. Han gjenskaper tolvåringens erfaringer fra stedet, da det var skolehjem og Misjonen og myndighetene sendte de vanskeligste ungdommene hit. –  Det var tilsammens etthundreogtyve  gutter på fire avdelinger, tretti på hver andeling. For det meste var det, som jeg oppfatter det, de som gikk under benevnelsen loffere, tatere og omstreifere, det var de fleste av de jeg har møtt igjen etter at jeg ble løslatt herfra i 1946.

Det var jo et gårdsbruk på åttehundre dekar dyrket mark, med fjøs på en sytti kuer, griser, sauer, høner og en tyve til femogtyve hester. Dette svære bruket kunne ikke vært drevet uten oss guttene. Det var hestekjøring, for det fantes ikke moderne redskap den gangen. Så vi satt jo med disse tyve til femogtyve hestene og det var vi etthundreogtyve guttene som var her som måtte bruke hestekraft. Arbeidsdagen her kunne variere, det var et spørsmål om hva du ble satt til. Ble du satt til fjøset, som jeg, så måtte du opp klokka halv fem om morgenen, og arbeidsdagen varte til klokka sju om kvelden. En annen gang hadde jeg hester, da var det vanlig arbeidstid, det var ca. ni timer.

Jeg lærte ingen verdens ting utover gårdsarbeid. Det eneste vi lærte her, det var å slåss, for det var jo tross alt en etthundreogtyve stykker av oss, og det var ingen som var enige om noen verdens tingen. Så det eneste jeg lærte her var å slåss for å ta igjen for meg selv. Det var ingen å knytte seg nært til.

Jeg var småvokst, men vi holdt på med mye idrett her. Og jeg hadde jo "verdensrekord" og raskeste tid på 60-metern. Siden jeg fikk juling, og skjønte det, så stakk jeg bare avgårde, for da var det ingen som nådde meg igjen.

Dem hadde skolegang her. Men det var slik at i den travleste tiden på dette store gårdsbruket, så ble jo ikke den skolegangen obligatorisk. Den ble tatt når det eventuelt passet gårdsdriften og styre og stell. Jeg vil si det slik at jeg satt på den skolen, da. Jeg hadde også gått på skole mens jeg var bortsatt i Ullensaker, jeg hadde det. Men jeg begynte med ABC og det første regneheftet, og det forfølgte meg hele tiden, helt til jeg gikk ut av skolen her i 1946. Det skulle ha vært den obligatoriske skolegangen på syv års ordinær skole, men jeg kunne verken lese eller skrive da jeg gikk ut herfra. Og seinere fant dem ut at jeg var noe som hette ordblind, og det gjorde at jeg kunne verken lese eller skrive. Jeg vet ikke om dem tok meg for tilbakestående utifra at dem ikke forsto hva ordblindhet var for noe. Så jeg kan jo liksom ikke bebreide dem for det.

Karl Wilhelm fikk til slutt sammenbrudd mens han var på Toftes Gave. Han vil vise oss nøyaktig hvor det skjedde. Han tar oss med til jordene bortenfor bestyrerboligen, et vakkert, gammelt, hvitmalt hus med bred trapp fra verandaen og ned i hagen. Karl Wilhelm peker nedover jordet.

- En episode har jeg lyst til å trekke fram. Vi måtte ligge på knær og luke kålrabi og turnips. Jeg husker at vi dreiv og lukte. Og mens jeg luket meg ned og frem til bestyrerboligen, så fikk jeg over meg det som da var veldig vanskelig å forklare, men det kom over meg: "Hvem er jeg? Og hvem er jeg født utav, for jeg må jo være født, jeg som andre." Jeg så jo at bestyreren hadde tre barn og en familie. Og dette kom så hardt over meg at jeg ble nærmest lammet, det var ikke noen oppsettelse ifra min side at jeg ikke klarte å arbeide mer. Jeg tror det var en indre lengsel etter å få vite hvem jeg selv var, for jeg hadde spurt om det flere ganger her. Jeg fikk en advarsel fra den som var ansatt for å passe på oss, at hvis jeg ikke nå begynte å arbeide, så ble det klaget til bestyreren og så fikk bestyreren ta avgjørelsen om hva som skulle skje. Og bestyreren kom, og han spurte: "Hvorfor arbeider du ikke?" Men jeg var så lammet at jeg kunne ikke svare på det.

Da skjedde det at bestyreren tok meg i den ene armen og den ansatte i den andre, og så dro dem meg etter armene inn på det vi kalte for biblioteket. Og der bestemte han at jeg skulle ha femten slag av det riset som sto i en stamp med vann. Jeg husker at jeg i hvertfall telte til åtte slag da jeg falt i sammen, og jeg ble slått sånn at jeg var nærmest bevisstløs. Dem hadde en celle oppe på en av sovesalene med gitter foran, og da jeg kom til meg selv, lå jeg der. Jeg var slått sånn at det var pløser og verking over det hele, og dette medførte at jeg verken kunne stå eller ligge. Og der ble jeg værendes til jeg var såpass at jeg kunne vise meg for andre mennesker igjen. Det var vanlig med fysisk straff. Vokterne som var der - det kunne jo være klientell som kunne være obsternasig og ville for å si det slik - dem hadde sin fulle hyre med å ta igjen for seg selv. Enkelte av disse funksjonærene var hissigpropper selv, og kanskje hadde dem klientell som også kunne være hissigpropper. Så det kunne oppstå slåsskamper mellom de som var ansatt og de som var anbragt. Men det endte jo med at vi til slutt fikk ris da, på et eller annet slags vis.

På grunnlag av det jeg hadde gjennomgått, hadde jeg ingen som helst forutsetning for å møte samfunnet. For jeg visste jo ikke hva samfunnet besto av. Ingenting hadde jeg lært, kan man si. Og så å skulle møte dette herre som var samfunnet i sin helhet, med stempel som tater, etter alt det jeg hadde gjennomgått, uten attester og papirer annet enn at du var av taterslekt. Så jeg var ikke kompetent til å møte det samfunnet.

Da jeg ble løslatt fra Toftes gave ble jeg sendt til en gårdbruker i Rælingen, der jeg skulle arbeide åtte, ti timer for hundre kroner måneden. Men jeg fant ut at jeg kunne skaffe meg arbeide som jeg kunne tjene mere på, så jeg gikk rett og slett derifra. Det var før jeg hadde funnet ut om mine foreldre og opphavet mitt. Jeg hadde en tante på Gardermoen, og hun fortalte meg hvor min mor holdt til. Så da fant jeg igjen min mor, hun bodde hos en onkel. Der fikk jeg arbeide i skauen med å hogge tømmer. Vi tjente bra, det gikk ualminnelig bra. Men en vakker dag kom politiet fra Jessheim, som representerte vergerådet i Ullensaker, og ga beskjed om at jeg måtte møte dagen etter i Ullensaker vergeråd. Da jeg kom dit ble det rett og slett sagt,vi har bestemt og nå kan du velge: Du blir sendt rett til Bastøy eller så må du bli bortsatt hos en gårdbruker i Ullensaker for hundre kroner måneden. Jeg hadde jo opplevd ett skolehjem, og da var det kun Bastøy igjen. Og det var så beryktet at jeg foretrakk eventuelt å gå i privat forpleining som vergerådet hadde besluttet, jeg tror det var i 1947. Da jeg hadde funnet et ordnet forhold med min mor og onkel, da kom vergerådet.. Det er første gang jeg opplevde at det har vært et tilsyn, for jeg skulle være hos gårdbrukeren der i Ullensaker. Det gjorde at både min onkel, min mor og jeg, som hadde vært forfulgt før og etter krigen, fant at vi måtte rømme igjen for å bli kvitt dette, og vi flyttet da ifra Ullensaker.

Min egen historie begynte jeg å finne ut av da jeg fant min mor igjen i 1946 . Da fikk jeg hennes versjon, hva hun hadde opplevd. Hun hadde jo nærmest måttet gå gjennom det samme som jeg, for hun ble jo tatt fra sine foreldre. De var seks barn de også. Og da jeg begynte å bli kjent med slekt og andre, så viste det seg at dem også nærmest hadde gått gjennom alt det som jeg hadde gjennomgått.

Jeg har opplevd at det hatet som vi fikk banket inn, og det at vi aldri møtte noen forståelse, det måtte gi et eller annet slags utbrudd. Man ble så full av hat utifra det man hadde vokst opp i. Og uten utdannelse og papirer var det svært vanskelig å møte samfunnet. Den bitterheten sitter idag, selvsagt, som den gangen. Og det medførte at man fikk disse kriminelle tilbøyelighetene. Ja, jeg vet ikke hvor dem kommer ifra, men det skulle vel ikke være for sterkt å si at når man blir overlatt til Omstreifermisjonens varetekt fra fireårsalderen til sekstenårsalderen, så kan det være en mulighet at det ligger noe i alt dette man har gjennomgått. For jeg hadde jo da en nærmere seksten år under dette "barnevernet". Og etter den tiden ble det nærmere femten år i fengselsvesenet. Der ble man karakterisert nærmest som samfunnsfiende nummer én og som en med disse berømmelige mangelfullt utviklede sjelsevner, som psykopat osv. Det var liksom standarduttrykk utifra det av man ble betegnet som tater og reisendes.

Men i de senere årene har jeg i hvert fall blitt sånn noenlunde et individ. Jeg reiser rundt og handler med litt småvarer. Ellers har jeg hatt litt hjerteproblemer, så jeg har fått innvilget en uføretrygd.     Grunnen til at jeg snakker om disse tingene nå, det er at jeg føler meg så ualminnelig urettferdig behandlet. Jeg mener jeg har opplevd så mye elendighet, vi kan nærmest si råskap. Jeg vil nevne en annen anstalt innenfor Misjonen, Bergfløtt i Lier. Der ble jeg anbragt en gang. Der opplevde jeg å se fire stykker som hadde hatt svære hodeoperasjoner, de var nærmest sengeliggende. Og siden har jeg jo hørt at dem har blitt kastrert, dem har blitt sterilisert, videre at det finnes en skjult grav som det er kastet mange ned i. I fengslene stammer store deler av klientellet fra barnehjem og skolehjem. Så det må være noe i oppdragelsen som ikke stemmer.

Dette kan aldri gjøres godt igjen! Og når jeg nå står fram i tv, i Kringkastingen, så kjenner vel hele Norges land meg, kan man si. Hvorfor jeg gjør det? Fordi dette kanskje kan gå ut til det norske folk, så man får vite hva vi uskyldige mennesker har blitt utsatt for. Det er det som er min idé bak det hele.

Kort tid etter fikk Karl Wilhelm et lite slag, Jeg dro til sykehuset og viste ham den ferdige filmen der. Han kom seg opp av sykesengen og ut på veien igjen, og han fortsatte å reise og småhandle noen år før han døde. Nå er Karl Wilhelm Johansen borte. Jeg får ikke spurt om han vil være med i denne boka, men jeg er overbevist om at han ville følt seg sterkt tilsidesatt og diskriminert hvis hans stemme var blitt utelatt.


DEN VERGELØSE

Karl Wilhelm Johansen 1993

"Dette kan aldri gjøres godt igjen!"