Head, Table, Furniture, Photograph, White, Black, Chair, Tree, Standing, Black-and-white

De som ble tatt













Fra Eilert Sundts barnehjem i Eidsvoll (Foto: Norsk misjon blandt hjemløse, Riksarkivet, Oslo)

Omtrent 1500 barn ble tatt fra sine foreldre i tidsrommet
1896-1986. I tillegg måtte flere hundre følge sine foreldre til Svanviken arbeidskoloni.

Man kan ikke snakke om noen form for frivillighet, heller ikke i de tilfellene der foreldre skrev under. Mot taterne sto en samlet offentlighet og ville ha dem bort som folkegruppe.

Her er noen av dem som ble tatt. De vil ikke at Norge skal glemme det som skjedde.

av Bernt Eide (tekst og fotografi)

Dress shirt, Hair, Face, Cheek, Glasses, Arm, Watch, Sleeve, Gesture, Collar

Foreldre: Fransiska Josefine Kristine Viborg Nilsen og Einar Solbakken Hjellum Marthinsen

Harald Marthinsen

Født 13. juli 1937
Tatt oktober 1937

Mer

Plant, Smile, White, Sky, Black, Tree, Dress, Gesture, Black-and-white, Style
Askviknes barnehjem i 1938. Harald på armen til venstre. Det var starten på en barndom flere av barna har beskrevet som et helvete.
Handwriting
Harald ble født i 1937. Han kom til Askviknes ved Bergen høsten 1938 så han skulle være lengst mulig vekk fra moren. Først i 1948 ble det fattet et 'lovlig' vedtak. Da hadde han allerede vært borte fra moren i 10 år.
Hair, Forehead, Nose, Face, Head, Lip, Chin, Smile, Eyebrow, Photograph
Haralds mor Fransiska Josefine Kristine Viborg Nilsen. Hun ga aldri opp. Et av brevene gikk via Frelsesarmeen og fant veien til sønnen som var i arbeid om bord på en båt. Slik fant Harald både henne, som han trodde var død, og søsteren som han ikke visste om.

Harald knuser kontoret i Holbergsgate 5

Det var egentlig noe helt annet han skulle da han ringte på. Men når de åpner døra kom alt opp igjennom han. Løgnene om at han var alene i verden og ikke hadde foreldre og ikke hadde slekt, og mamma som til slutt fant han ved hjelp av Frelsesarmeen. Han hadde til og med en søster. Hun ble også tatt.  Men de vokste opp på forskjellige barnehjem. De skulle ikke kjenne hverandre.  Og oppveksten og terroren på Askviknes barnehjem.

Harald mister kontrollen over seg sjøl. Han roper og raser. Skrivemaskiner går i gulvet. Tunge, svarte regnemaskiner, telefoner smeller i veggene. Bøker, lamper, vinduer, alt. Harald kaster, knuser og ødelegger. Inne på et kontor hører han inspektrisen gråter. Hun er redd nå. Men Harald rører ingen folk. Ute på gata fortsetter han. Finner stein og knuser rutene på kontoret til generalsekretæren. Så går han nedover Holbergsgate. Nede i Pilestredet innhenter politiet han. Han prøver ikke å stikke av.

Kontorinventar kan kjøpes nytt. Pengene kommer fra staten. Men i kjelleren, rett under det knuste inventaret er noe langt mer verdifullt: Arkivbokser fra gulv til tak. Fortegnelser over hvem de er og hvor de bor, de som er tatere og kan tas eller er tatt. Her er også beslaglagte brev fra foreldre til barn, og brev fra barn som vil finne igjen sine foreldre. Her finnes også brev, bursdagskort og gaver fra Haralds mor der  hun spør etter gutten hennes og jenta hennes som ble røvet bort i en svart bil.

Det blir ikke noe tiltale. Harald blir sittende et par uker på cella. Han trives. Fra politifolkene og betjentene får han bare sympati. De veit.

(Etter Harald Viborg Marthinsens fortellinger)

Human body, Face, Arm, Shoulder, Neck, Sleeve, Gesture, Collar, Glove, Headgear

Mer

Fant mor og en søster i 1980

Aase Hansen

Født 5. februar 1950
Tatt 3. april 1950

Mer

Tre generasjoner

  • Åses bestemor døde på Svanviken etter å ha blitt fratatt sin datter Marie.
  • Åses mor Marie ble også fratatt sine barn. Åse havnet på barnehjem, fosterhjem og hjem for «piker med tilpasningsvansker».
  • Da Åse selv ble gravid flyktet hun til Sverige med mann og barn i et forsøk på å slippe unna NMH og redde barna fra en barndom som den hun selv hadde hatt. Svensk barnevern tok fra henne  fire barn etter kontakt med NMH i Norge.

Åse ble født i1950 – rett inn i den hardeste perioden i norsk forfølgelse av taterne. Moren, Marie, ble passet opp av NMHs reisesekretær "søster Ester" mens hun var gravid. Hun fikk vite at hun ikke var skikket til å ta seg av barnet, og at hun egentlig ikke hadde noe valg.

Vergerådet fattet sitt vedtak. Åse ble døpt i Nordstrand kirke 2. april 1950, og dagen etter kom reisesekretæren og tok med seg barnet til NMHs barnehjem "Solstrand" på Karmøy. Marie tok flere turer til Holbergsgate 5 i Oslo og spurte etter jenta si. NMH svarte rutinemessig at Åse hadde det bra og at hun ikke ønsket kontakt. For Åse gikk ferden fra barnehjemmet til en fosterfamilie og en barndom som var preget av avstraffelser, men som også hadde lysere stunder. Hun fikk vite at hennes mor var et svært dårlig menneske og at hun ikke ville ha kontakt med barnet sitt.

I 1980 var Åse 30 år. Da tok hun kontakt med NMH og ville vite navnet på sin mor. De nektet først, men ga seg etter at hun hadde truet med advokat og rettslige skritt. Så etter 30 år fikk Åse sin mor, en søster hun ikke visste om. En stor slekt hadde hun også.

- Nei, jeg er ikke bitter idag. Jeg har jo vært det. Men jeg har fått bearbeida det sammen med andre reisende, og det har vært veldig bra. Så det er ingen bitterhet. Men jeg kommer aldri til å glemme det og framfor alt ikke til å tilgi dem. Det gjør jeg ikke. For misjonen tok fra meg min mor og min søster. Og hele sekta mi, kulturen, språket. Dem tok ifra meg mitt liv, og forsøkte å få meg til å bli noe annet.

- Idag så sier jeg staten da. At det var dem som gjorde det. At de var dem om ville ha bort oss.


Etter Åse Hansens fortelling

Cricket cap, Human body, Face, Shoulder, Jersey, Beard, Neck, Sleeve, Elbow

Mer

Foreldre: Fredrikke Nilsen og
Alf Marinius Olafsen
Fratatt sitt barn med Anne Grete Kommedal rett fra barsel fredag 19. august 1988.

Alf Marinius Olafsen

Født 29. oktober 1953
Tatt våren 1954

Fra Hollywood til Greipstad

– Vi bodde på en plass som heter Hollywood på Lista og vi var båtfanter som de kalte oss for. Mor mi har fortalt at jeg ble tatt ute ved Vannse en dag da var jeg omtrent et halvt år gammel. Vi sto og venta på bussen. Og plutselig kom de og tok meg og datter til onkelen min. Det var presten Lyngstad, Og det var Olav Bjørnstad, Jostein Vist og søster Esther fra misjonen, og barnevernsnemnda og en lensmann. Mor mi grein og far min grein også og det var et voldsomt sirkus. Dette fortalte mor mi og det har onkelen min fortalt og mange andre i slekta har fortalt det samme.

– Mor visste at jeg var på Greipstad, men hu fikk ikke lov å besøke meg. Men de la seg i telt en to-tre kilometer unna og da gikk vi over broa for på besøke dem. Men på den måten holdt vi likevel litt kontakt, og vi lærte litt av de, litt romani også. Og vi traff onkler og tanter også. Det var de større ungene som fortalte oss at nå var mamma og pappa der, for de større gikk mer fritt ut. En gang da jeg og noen andre skulle stikke av gårde for å treffe foreldrene, så kom tantene og skulle stoppe oss. Men de store guttene hjalp oss og sa at vi var oppe i skauen og plukka bær eller noe sånt. Det var jo om sommeren de kom, når de kunne ligge i telt og sånt. Det var mange ganger lensmannen kom for å jage dem vekk.

– Når vi gikk til dem fikk vi strenge straffer. Noen ble stengt inne på noe som het bøttekottet. Der inne var det  mus og muselort og kattetiss, og vi kunne ligge der en dag uten å få noe mat eller noe. Andre måtte ligge i husarrest hele dagen og noen ble sendt vekk fra barnehjemmet til skolehjem på grunn av dette. Det var noen av de større guttene. Jeg kan huske en familie. Da var jeg vel en sju-åtte år. De var sigøynere og de kom for å besøke ungene sine. Da ringte de på barnehjemmet til lensmannen. Det blei et voldsomt sirkus. Og så blei de putta inn i "stillobarn", som vi sier. Det er fengselet. Og ungene blei flytta fra barnehjemmet til et pikehjem. Det husker jeg så godt.


Bitter

– Jeg er bitter på misjonen for at jeg ikke fikk kjenne mine egne folk og det de holdt på med. Jeg fikk ikke være sammen med dem. Jeg har funne ut at de løyg så mye. Det var moro å være med familien. Du lærte mer av ditt eget folk enn du gjorde av misjonen og alt dette her.

– Nå skal jeg bare fortelle deg: Det var misjonen som kjøpte dette huset til oss. Når vi fikk dette huset så  blei vi nekta å ha noe å gjøre med familien vår. Vi fikk ikke lov å ta noen reisende inn i huset. Det stod på kontrakten. Hvis vi tok imot besøk av familien så skulle vi miste huset.

– Det siste misjonen gjorde med oss to var at de tok vårt  barn fra oss rett fra barselsenga. Det var 16. august 1988. Han ble tatt av misjonen og sosialkontoret. I de papirene som vi fikk se sto det at reisende misbrukte ungene sine. Dette var planlagt, for i de papirene som fins på sykehuset står det at ungen skulle tas.

– Jeg fikk treffe gutten en gang, og da sa jeg at jeg ville ha ungen min tilbake. Jeg sa at "Jeg skal kidnappe den ungen." Da blei det helt slutt på alle besøk. Siden den gang har ikke vi sett han.


Alf Marinius Olafsen

Font
Kontraktskjema for bosetting gjennom NMH 1936. (Arkivet etter NMH, Riksarkivet, Oslo.)
Street fashion, Dress shirt, Face, Neck, Sleeve, Gesture, Grey, Collar

Foreldre: Klara Fredriksen f. Olsen og Oskar Fredriksen

Aage Fredriksen

Født 5. juli 1947
Tatt 9. februar 1951

Human body, Dress shirt, Vision care, Glasses, Shoulder, Neck, Beard, Jaw, Sleeve, Gesture

Mer

Foreldre: Marie Bredesen og Anker Paulsrud

Arne Paulsrud

Født 17. februar 1937
Tatt i september 1944

September 1944

(Samtidig med at Politidepartementet og Hanheideutvalget planla en "endelig løsning" for taterkulturen gjennom omfattende sterilisering fortsatte NMH hardhendt med å ta barna fra foreldrene.)


– Det var to personer, en mann og en dame. Jeg husker veldig godt hvordan de var kledd. De kom i lange side frakker. Og med hatter. De var veldig bestemte og myndige. De grep meg med en myndig hånd og sa "bli med her". Og mor skrek. Jeg husker også at mors onkel blandet seg inn. Det var en dyster og fæl dag. De førte meg til barnehjemmet (Lillegården i Eidanger). Jeg husker det vel egentlig som det skulle vært idag. Så fort de hadde fått meg innenfor porten forlot de meg. Der sto det en streng og myndig dame som var bestyrer. Hun het Jenny Ødegård.

– Det første jeg gjorde da var å rømme så fort mannen og damen hadde gått. Dessverre så kom jeg ikke så veldig langt før jeg ble innhentet. Det gikk noen dager til, så rømte jeg på nytt. Hver gang jeg rømte så visste de hvor de kunne finne meg for mitt bosted var jo bare 3 km unna barnehjemmet. Det var lett å gå dit.

– Oppveksten på barnehjemmet var knalltøff. Vi fikk juling for absolutt det minste. Vi måtte hente riset selv fra et bjerketre rett på utsiden av barnehjemmet. Det var en tortur og pine. Bare det å komme litt for sent hjem var nok til å få juling.

– Jeg fikk aldri noen forklaring på hvorfor jeg var på barnehjemmet. Men jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde lov til å besøke min mor og min mor fikk ikke lov å besøke meg. Vi møttes likevel på hemmelige steder  nede i byen. Det var ikke alltid så lett å få til og mor var en del ute og jobbet. Det kunne gå måneder imellom, men vi møttes i hvertfall. Det var noen herlige kosestunder i forhold til barnehjemmet der vi oftest ble oppdradd med knallhard hånd.

– Min mor var også blitt tatt bort fra sine foreldre som barn. Hun var satt bort på en gård borte i Hedrum ved Larvik. Hun var veldig bitter på dette. Jeg er også bitter, men jeg kjenner det mer som sorg. Sorg over noe stort som ble tatt fra meg. Den sorgen har blitt sterkere ettersom jeg har blitt eldre.

Arne Paulsrud 27. august 2005

Mer

Dress shirt, Human body, Flash photography, Head, Jaw, Neck, Sleeve, Gesture, Collar, Jacket

Foreldre: Gustava Johanne Johansen Petterson og Olof Petterson

Bjørn Grannum

Født 21. mai 1952
Tatt 22.mai 1952

Da mamma Gustava fant Bjørn


— Plutselig så ringte det på døra. Det var mor mi som tok hustelefonen. "Det er noen svensker som skal ha tak i deg," sa hun. "Jeg kjenner ikke noen svensker" sa jeg. Inn kom det en dame og to jenter. De spurte meg ut, om hva jeg het og når jeg var født. Da sa den dama at "Jeg er din biologiske mor." Hun hadde leita etter meg i 44 år. Hun hadde prøvd gjennom Frelsesarmeen, VG og alt sånt noe. Til slutt fikk de hjelp av en prest som gikk i et fødselsregisteret og en politimann. Politimannen sa at "Jeg har ikke lov til dette, men jeg skal finne sønnen deres."

— Ute i bilen satt far min og en bror, og de kom også inn. Jeg så med en gang at jeg var veldig lik han. Tårene trilla og telefonene gikk varme. Jeg fikk jo litt av et sjokk når jeg forsto at jeg har ti søsken i Sverige. Uka etter reiste jeg over dit og traff alle sammen. Dette var i 1996.

Flash photography, Cheek, Sleeve, Gesture, Collar

Mer

Foreldre: Klara Martinsen f. Olsen Palm og Fredrik Martinsen
Ble selv fratatt to barn 10. januar 1961 på Svanviken arbeidskoloni.

Dagfinn Martinsen

Født 25. januar 1936
Overlatt til NMH ved mors død 17 desember 1939.

Handel forbudt

 – Jeg dreiv og handla litt med klokker og sånt, så jeg greide meg ganske godt der borte i Tønsberg. Vi hadde ikke lov til å drive med handel uten å ha et eget handelsbrev.  Det ble en del anmeldelser og jeg satt tre år på Opstad på Jæren. Det var på grunn av at jeg hadde fått tre mulkter for omreisende handel.  Jeg fikk ikke ei fyllemulkt.  Det var strenge straffer. Dem får jo ikke mer for å myrde et menneske i dag enn det vi fikk for bare å gå å greie oss sjøl. Du greide deg sjøl i stedet for å gå til sosialkontorer og sånt,  Og det var jo straffbart å handle så da blei du jo sendt til Opstad. Det var jo ikke noe annet jeg hadde gjort.

På Opstad satt jeg sammen med gutter som hadde sitti 36 år, bare på grunn av fyll. Tre og tre  år i  slengen. Det blir det fort mange år av.

Det blei jo mye arrestasjoner og sånt, men dem var så vant med meg i Tønsberg til slutt, så jeg kunne visst gå å handle som jeg ville.

Dagfinn Martinsen


("Opstad  tvangsarbeidshus" på Jæren var en direkte konsekvens av Løsgjengerloven. Denne loven gjorde det straffbart å drive omrisende handel. De innsatte hadde 12 timers arbeidsdager.)


Da barna ble tatt

– Vi hadde ikke vært så lenge på Svanviken. Så gikk jeg på en fest sammen med Gunnar, en annen som bodde i den kolonien. Utpå kvelden kom bestyreren og henta oss. Jeg gikk på arbeid om morgenen som om ingenting hadde hendt.  Jeg gikk ikke å ba bestyreren om unnskyldning, for jeg syntes ikke at jeg hadde noen unnskyldning å be om. Jeg var ung, og det var helt naturlig for meg å gå på en fest en gang i blant.

– Men så gikk det en måneds tid og da kom reiseinspektøren fra NMH og lensmannen fra Eide på et møte med gårdsbestyrer og alt. Lensmannen arresterte meg for å få meg bort fra ungene. Jeg var skyldig en mulkt på 50 kroner fra tidligere tider, og lensmannen krevde at jeg skulle sone den mulkta i Molde med en gang. Og mens lensmannen kjørte meg til Molde så tok reiseinspektøren ungene fra oss. Om morgenen sendte de kona mi etter til Molde med 50 kroner for å løse meg ut.

– Så det var en fin måte. Det var ikke noen barnevernsmøter eller noen ting.

– Etter at ungene var tatt så var liksom livsgnisten borte. Det var ikke noe mer. Så da blir det bare fyll.


Dem skulle ha de reisende folka ut så vi skulle slutte med handel og vandring og at vi skulle bli bofaste. Det var jo grunnen til at dem skulle ha den der Svanviken. Men om det var noen som greide det, det veit ikke jeg om. Den reisinga ligger i blodet til folk den, for den er umulig å få stoppa.


Dagfinn Martinsen

Sleeve, Collar

Fratatt Frans 3. september 1955 og Inger Jenny og Karl 25. juli 1955

Sofie Johansen

Født 7. desember 1934

Dress shirt, Human body, Hair, Face, Arm, Neck, Beard, Jaw, Sleeve, Gesture

Foreldre: Sofie Johansen og Edvin Pettersen

Frans Pettersen

Født 20. desember 1952
Tatt 3. september 1955

Flash photography, Hair, Cheek, Jeans, Shoulder, Neck, Stomach, Sleeve, Gesture, Grey

Døpenavn: Hulda Jenny Fredrikke Pettersen
Foreldre: Sofie Johansen og Edvin Pettersen

Inger Jenny Sørensen

Født 9. mai 1955
Tatt 25. juli 1955

Dress shirt, Flash photography, Jeans, Head, Neck, Jaw, Sleeve, Gesture, Collar, Grey

Foreldre: Sofie Johansen og Edvin Pettersen

Karl Lindøy

Født 9. mai 1955
Tatt 25. juli 1955

Human body, Forehead, Face, Jeans, Cheek, Head, Arm, Eye, Mouth, Neck

Mer

Foreldre: Ruth Bredesen og Hans Larsen

Ole Johan Larsen

Født 3. mai 1963
Tatt 3. juli 1963

Under teppet


– Siden foreninga vår blei stifta (Taternes landsforening) har de mange ganger reist rundt på skoler og holdt foredrag om taterminoriteten.  Og når de har kommet, så har ikke de på skolene ikke en gang visst hva en tater er. Og taterungene på de skolene de har ikke tørt å stå fram.

– Ungdommen lærer både om samer, tyskerunger, jøder, forfølgelser og alt. Da burde de ikke skyve taterne under teppet som om ingenting har hendt.  Dette er et så stort, svart hull i den norske historien. En skamplett som de ikke vil være seg bevisst. Hadde de vært bevisst på det, da hadde vår historie også  kommet inn i historiebøkene som en del av pensum, slik som med andre minoriteter. Der er taterne totalt tilsidesatt.  Og det viser det at enda i dag er ikke taterne mye verd.

Ole Johan Larsen

Dress shirt, Flash photography, Facial hair, Tie, Sleeve, Gesture, Collar, Black-and-white, Eyewear

Foreldre: Hulda Elevine Larsen f. Fredriksen og Andreas Larsen

Leif Larsen

Født 26. juni 1936
Tatt 6. oktober 1941 i Tveit

Polo shirt, Human body, Flash photography, Cheek, Arm, Neck, Jaw, Sleeve, Gesture

Mer

Foreldre: Hedvig Sofie Karlsen og Fredrik Marinius Olsen

Fredrik Marinius Olsen

Født 24 desember 1931
Tatt 13. februar 1932


Bakerst

– På søndagen fikk vi 10 øre som vi skulle ta med til søndagsskolen. Og jeg husker at en gang så kjøpte vi drops i stedet for å gå til søndagsskolen, og da fikk vi juling.

– På søndagsskolen satt alle vi taterungene fra barnehjemmet bakerst for oss selv. Det var helt naturlig for oss. Det var jo sånn det var på gudstjenesten i kjerka. Det var jo sånn på skolen også. Vi var nesten redd for å stille spørsmål. For vi skulle bare høre, ikke spørre, ikke snakke.

– Vi  taterbarna på Lillegården barnehjem gikk på Eidanger skole. Der måtte vi alltid sitte bakerst i klasserommet. Jeg vet ikke hvorfor det var slik. Jeg rakk opp handa for å spørre om ting men til slutt så slutta du å stille spørsmål for det ble aldri din tur.

– Hvis det var noe som skulle gjøres på skolen så gikk vi til en side og de andre gikk til den andre sida. Vi som var taterunger, vi lekte sammen for oss selv, og alle de andre lekte et annet sted. Hvis det var fotball så fikk vi bare være med hvis det ikke var nok spillere på banen.

– Det var ingen av de andre som fikk lov til å leke med oss, de ble dratt vekk hvis de prøvde på det. De var jo noen som hadde lyst til å snakke med oss, men dem turte ikke for foreldrene sine. De var blitt fortalt at vi var dårlig innflytelse på dem. Så jeg  anklager ikke barna for dette. Vi ble mobba nesten alltid så vi måtte lære oss å sloss også. Men vi lærte oss å håndtere det, og vi hadde jo andre barn fra barnehjemmet som hjalp oss.

–Det var en jente, Hun lekte og snakka med meg. Da kom skolelæreren og dro henne bort. Hvis en lærer var sinna på oss så ble vi kalt tater og omstreifer. "Dere omstreiferunger" sa de. Men noen ganger så glemte ungene at vi var tatere. Da lekte vi til noen snakka om tatere, da var det  slutt på lekinga. Vi likte det ikke men vi var så vant til det. Jeg hadde levd sånn hele livet mitt. Og hva kunne vi gjøre med det? Vi tenkte ikke mye på det før seinere da vi begynte å bli voksne og tenkte på hvorfor vi manglet selvtillit.


Bonden

– Da jeg var 11 år ble jeg sendt fra Lillegården til Oslo og derfra tok søster Esther meg med til en bonde på Jessheim. Det var det verste tida i livet mitt. Jeg ble aldri tatt inn familien. Jeg spiste sammen med dem, men det var alt. Den første dagen var jeg inne i fjøset og hjalp til, men jeg jobba ikke fort nok for bonden så jeg fikk juling. Ungene på gårdene rundt der, de fikk ikke lov til å leke med meg. De fikk ikke lov til å snakke til meg en gang.

– Annenhver dag gikk vi på skolen og jeg brukte en halv time til å gå dit. Det var noen av bøndene som kjørte ungene til skolen med hest. Men det hendte ikke en eneste gang at de tok meg med. På skolen ble jeg kalt tater. De kikka på deg som om du var et dyr.

– Det var ikke noe vits å gå til læreren og klage på noe som helst, for de bare sa "Du fortjener det." Og bonden tok tida på meg på veien tilbake og hvis jeg kom for seint så fikk jeg juling. Jeg husker at det var en som ville sloss med meg på vei hjem fra skolen.  Så vi hadde den slåsskampen, men da var det noen som hadde ringt og sagt dette til bonden, så da fikk jeg juling for det også.

– På bondegården var vi oppe klokka fem for å melke kuer. Det var hardt arbeid på denne plassen enten det var vinter eller sommer. De eneste vennen som jeg hadde på bondegården var hestene. De var mine venner. Jeg kan huska at vi hadde en ung hest. Og bonden ville at jeg skulle kjøre den hesten inn. Så jeg gjorde det, men jeg tok det stille og rolig på den rette måten.. Da fikk jeg juling for det at jeg klarte det som ikke han kunne greie. Han likte å gi bort juling. Jeg var der i 2 ½ år. Da rømte jeg.


Mamma

– Da jeg kom fra militæret gikk jeg opp til Norsk misjon blant hjemløse. "Nå er jeg 21 år," sa jeg, nå vil jeg ha greie på hvem min familie er. Men de ville ikke fortelle meg noe.

– Den første gang som jeg fikk vite navnet til min mor var når jeg skulle til sjøs første gang. For da måtte jeg få dåpsattesten min fra misjonen. Ellers fikk jeg ikke vite noe.

– Jeg traff en tater i Oslo og spurte hva hans navn var. Han sa at han het Karlsen. "Kjenner du Hedvig Sofie Karlsen?" spurte jeg. "Ja," sa han, "det er tanta mi." Det var første gang jeg fikk greie på min familie.



Fredrik Marinius Olsen

Flash photography, Cheek, Chin, Sleeve, Gesture

Mer

Foreldre: Hildur og Andreas Johansen

Harald Johansen

Født 4. desember 1961
Tatt 21. juni 1963

Haralds 'familier'

Harald Andreas Johansen ble født i 1961. Han ble tatt til et barnehjem i Kristiansand da han var 18 måneder. Dette var starten  på en barndom med 13-14 ulike plasseringer i forskjellige barnehjem og fosterhjem. I et fosterhjem på Strømmen måtte han snu i døra da de hørte at han var av romanislekt.

Han kom tidlig i kontakt med barnepsykiatrien. Under "Slektsmessig belastning" heter det i journalen:

Etter bestyrerinnens kjennskap skal pas. foreldre være av omstreiferslekt. Det skal ha vært mye alkoholmisbruk i familien og også en del asosiale trekk. Bror av pasientens mor er plassert i åndssvakehjem pga hydrocephalis (vannhode). Det skal være en del evneveikhet i slekta.....

Han ble behandlet med beroligende preparater fra femårsalderen.

Diazeam  (Vival) 2mg ½ tablett 2 ggr daglig, Melleril  10mg 1-3 tabletter daglig, Noulaetil 2,5mg 2-3 ggr daglig. Fluanxol 0,5mg 1-2 tabl daglig

Etter barnevernet fant han "familie" i et destruktivt rusmiljø ved Akerselva i Oslo. Han tok etter hvert kontakt med NMH for å finne familien sin igjen, han trengte dem. Men NMH nektet å si noe.

– Familien skulle ikke eksistere de vet du, sier Harald.

Dress shirt, Performing arts, Face, Sleeve, Gesture, Collar, Eyewear

Foreldre: Gustava Magdalena og Karl Alexandersen

Kate Hansen
Hulda Nicoline Alexandersen

Født 28. november 1929
Tatt 25. juni 1938

Mer


Hårnålen

Jeg synes jeg ser henne for meg. Bestyrerinnen hadde sitt kontor i første etasje, og innenfor det hadde hun rommet der hun bodde. Haven var på den ene siden. En nydelig have skjønner du. Der var det bjørketrær og hun hadde en sånn stor kniv Jeg husker så godt hendene hennes. Sånne kraftig mannfolkhender på noe vis. Jeg husker tommeltottene hennes. Seinere i livet har jeg alltid sett på hendene til folk. Jeg synes at jeg kan se på hendene om de er snille.

Du måtte kle av deg og stå oppreist. Og så slo hun med bjørkeriset på ryggen og rumpa. Det var jo ikke bare meg. Det gikk jo etter tur og orden det vet du.

Vi skulle alltid bade etterpå, og det skulle være salt i badekaret for det skulle være bra for huden og sårene du hadde. Men det var fryktelig vondt, og vi gråt. Men dette var sånn det skulle være det. og vi trodde det skulle være sånn. Til slutt så tror du det. At deg er det noe med.

Legen var på besøk av og til, og han undersøkte oss jo, og da måtte vi kle av oss. Jeg husker det så godt, for da var jeg blitt 12 år. Og da sier han til bestyrerinnen: ”Du er litt for hardhendt for disse små." Da så han merkene etter piskeslagene som vi hadde på kroppen. Et bjørkeris, det synes jo på kroppen din.

Jeg tenkte ikke så mye på det da, for du vet at barn er barn. Men i ettertid har jeg tenkt på at det var akkurat som om hun hadde en tilfredsstillelse over det. Vi fikk alltid juling på hennes kontor. Etterpå kunne hun si: "Sett deg der." Jeg husker så godt denne hårnålen som hun tok ut og fingret med. Hun hadde et rart blikk som jeg syntes var merkelig da. "Var det vondt?" kunne hun spørre. "Nei," sa jeg. Da hadde jeg begynt å bli hard. Jeg brukte det uttrykket som jeg var blitt fæl til å bruke: "Det er bare å slå, jeg gråter ikke likevel."

Idag tør jeg aldri låse døra på toaletter. Det er klaustrofobi. Kan ikke ha låste dører. Ungene som var innelåst skrek og skrek og banka på døra. Han Gunnar var ikke sterk han skjønner du. Han døde der han, og det var etter en sånn voldsom opplevelse i det kottet der. Det var ingen som tok livet av han, det er ikke det jeg mener, men den påkjenningen der....Gunnar ble en tre-fire år han.


Hulda Nicoline Hansen

Hulda Nicoline Hansen (født Aleksandersen) vokste opp på Solstrand barnehjem på Karmøy. Hun fikk beskjed av NMH at navnet Hulda var for tateraktig og hun tok navnet Kate som hun brukte i hele sitt voksne liv.

Dress shirt, Human body, Hair, Face, Outerwear, Jersey, Fashion, Neck, Jaw, Textile

Foreldre: Olufine Aleksandra og Henry Marin Bærheim

Ketil Lassen

Født 20. april 1964
Tatt 12. juni 1967

Mer

Pappa

– Jeg hadde arbeidsuke på skolen og jeg var i det trykkeriet som adoptivfaren min hadde. Da kom han til meg og sa at "nå er faren din død." Da var jeg femten, og fram til den dagen hadde jeg ikke fått vite noe om faren min.  Jeg hadde spurt etter mamma og fått vite at hun var død. Men det var ikke sant.


Mamma

– Jeg satt en dag å kikket ut vinduet og fikk se tre mennesker som gikk nede i skogen her, fram og tilbake. De stirret opp på huset her, og slikt irriterer meg. Jeg liker det ikke når folk kikker på meg. Så jeg var voldsomt nysgjerrig på hvem disse folka var da. Men så glemte jeg det og satt meg ned igjen akkurat da det ringte på døra. Og hvem andre enn de tre var det som stod der. De kunne fortelle at de var søskna mine,  ei søster og to brødre.  Det var jo aldri noen som hadde fortalt meg at jeg hadde søsken.

– Og så fikk jeg jo treffe mamma. Jeg tok henne bare i handa og sa at jeg het Ketil Lassen. Det blei så kaldt. Og hun kjente meg som Hermann. Hadde jeg hatt hu mamma her idag så skulle jeg gitt henne en kjempeklem.

– Jeg tror at mamma ringte til meg nesten hver dag i det året jeg fikk kjenne henne. I hvert fall mange ganger i uka. Mamma forsøkte å finne meg flere ganger. Men hun ble avvist hver gang. Jeg tror at hun ble fortalt at vi ikke ville ha noe med henne å gjøre.


Ubarmhjertige, kalde og kyniske

– Jeg er en bitter mann. Det offentlige, barnevernet og misjonen – hva de utsatte oss for. Det er helt ubeskrivelig. Det er jo grunnen til at jeg sitter her og snakker. Jeg vil at det norske folket skal vite hva de utsatte oss for. Det splitta jo hele familien min. Jeg har enda ei søster i Oslo som ikke vil ha kontakt med meg. Folk må få vite om den råskapen, hvor ubarmhjertige, kalde og kyniske de var. Det norske folket må få vite hva de utsatte oss for, hva vi måtte gjennomgå og sliter med den dag i dag. Hadde ikke jeg fått ei flott kone og fire flotte unger, så hadde jeg sikkert sitti nede på kaia og drukket slik om far min gjorde.


Ketil Lassen/Hermann Bærheim


Human body, Flash photography, Head, Outerwear, Sleeve, Textile, Gesture, Collar

Foreldre: Miriam og Karl August Reinholdt Holm

Wilhelm Holm

Født 17. januar 1949
Tatt 27. juni 1962

Dress shirt, Human body, Flash photography, Street fashion, Arm, Neck, Jaw, Sleeve, Beard, Standing

Foreldre: Marta Oline Pettersen og Thomas Gerhard Bostrøm

Øivind Gerhard Bostrøm

Født 18. desember 1955
Tatt få dager etter fødselen

Dress shirt, Human body, Flash photography, Sleeve, Collar, Jacket

Foreldre: Kristine (f. Larsen) og Gunvald Pettersen

Sigurd Pettersen

Født 4. mai 1940
Tatt 3. mai 1952

Mer

— Ungdomstida mi, den drepte de

– De kom og henta meg 3. mai 1952. Da var jeg tolv. Det var presten Danielsen som var vergerådssjef og de kjørte meg i politibil til Askviknes barneheim. Jeg blei sendt på barnehjem fordi jeg ikke ville gå på skolen. Jeg nekta å gå på skolen. Jeg blei hånt og kalt taterunge, splintunge og enøyning. (Sigurd mista et øye som barn.) Da fikk du ikke mye lyst til å gå veit du. For her på Sotra var de voldsomme til å kalle for splint og tater. Og hvis eg tok igjen og slo, da var det jeg som fikk ta støyten. Men det skulle ikke være grunn til å ta ha meg på et barneheim, etter min mening da.

– Etter en tid blei jeg og Kåre sendt til Eikelund skole. Det er jo en skole for evnevike! Jeg studerte mange ganger på hvorfor jeg var der, men jeg fant aldri ut av det. Og derfor rømte jeg stadig vekk. Blei tatt, fikk juling for det og rømte på nytt. De mishandla ungene på den skolen. Der var det til og med lærere som stod og klinte med småjentene og kjente på sakene oppe i gangene der. Det lever en igjen idag og han skal jeg ta en prat med seinere. Han er over 90 år idag. Jeg veit hvor han bor, og han har sagt seg villig til at jeg skal komme til han.

– Når eg spurte hvorfor de slo sa de. "Det ligger i blodet at du bli slik reisendes splint."

– Jeg rømte fra Eikelund til foreldra mine og fortalte hvem som hadde slått meg, men de gjorde ingen ting med det. For det var sånn på den tida der at de reisendes turte ikke ta til motmæle. De var redde, rett og slett for at de skulle bli arrestert. Jeg fortalte politiet hvem som hadde slått meg også. "Du lyver" sa de. Jeg fortalte det med seksuelt misbruk av små barn til pastor Bjørnstad i misjonen. "Du lyver Sigurd" sa han da.

– Jeg har alltid hatt den tanken at ingen skal ta knekken på meg. Det har de ikke klart til dags dato. Jeg har reist til sjøs som motormann. Det var jeg helt til jeg gifta meg og begynte å bygge hus. Når boligkrakket kom så slo jeg meg på reparasjon av trebåter.  Arbeid har jeg til tusen.

Human body, Flash photography, Hair, Hand, Neck, Sleeve, Standing, Beard, Gesture, Collar

Foreldre: Gudrun (f. Bredesen) og Johannes Andreassen

Trygve Johannes Andreassen

Født 14. januar 1949
Tatt til Svanviken Arbeidskoloni 12.12 1953 med foreldrene.

Mer

Den stille flokken


– Vi bodde i båten helt til jeg var fire år. Høsten 1953 fikk vi besøk i båten. Generalsekretær i "misjonen" Olav Bjørnstad stilte foreldra mine det ultimatum at enten måtte vi flytte til Svanviken eller så ville dem ta unga. Altså vi unga ville bli sendt på barnehjem. Vi kom til Svanviken den 12. desember. Jeg husker det omtrent som det skulle vært idag.

– Svanviken var en arbeidskoloni der folk av romanislekt skulle lære å bli som andre folk. Det vil si at vi skulle bli som de fastboende. Vi skulle glømme vår kultur og ta opp i oss kulturen til bondesamfunnet hvis det er riktig å si det på den måten. På Svanviken var det forbudt å snakke vårt språk. Vi fikk ikke lov til å synge våre sanger. Ei stund var det forbudt å gå med hatt. Bart var forbudt, og til og med kinnskjegg var forbudt en stund. Far min mente at når en skulle pynte seg, da skulle man bruke halstørkle med ring, diklo som vi kaller det. Og det gjorde han, og når jeg kom med det  tørkle på juletrefesten på Svanviken tok bestyreren det av meg og sa at det fikk jeg ikke lov å gå med, det var forbudt. For det hørte til et liv vi ikke lenger fikk lov til å leve.

– Vi lærte ikke noe om vår kultur på skolen. Den skulle vi glømme. Det var hard avstraffelse hvis vi gjorde noe galt. Du kunne bli løfta opp etter nakkeskinnet eller håret eller stå i timevis i skammekroken. Jeg husker ei lita jente som blei rista så hardt at hun ikke bare gråt men tissa og skeit på seg også. Skolestua på Svanviken merka oss for livet. Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det, men vi blei på en måte "den stille flokken". Vi stakk oss ikke fram, men prøvde å holde oss i bakgrunnen alle sammen.


Trygve Johannes Andreassen

Building, Snow, Window, Black, Sky, House, Tree, Freezing, Black-and-white, Style
Trygve er gutten på bildet, på Svanviken på vei til butikken med mamma.
Dress shirt, Flash photography, Sun hat, Street fashion, Neck, Sleeve, Fedora, Collar, Headgear

Foreldre: Miriam (f. Klausen Schwartz) og Karl Fredrik Andersen

Ragnar Romslo

Født 20. november 1940
Tatt rett fra barsel.

Mer

Straff og nedverdigelse

(Barnehjemmet i Askviknes)


– Hvis vi prøvde å snakke romanispråk, eller ble lært opp av de større barna til å gjøre noe som ikke ble godtatt av betjeningen og de ansatte, så var det straff. Jeg tenker spesielt på et kott som jeg ofte havna i. Det ble låst på utsiden, det var stummende mørke. Når en hadde skreket seg ferdig og ikke hadde stemme igjen så brukte en ofte å slå hodet mot veggen så blodet kom frem for å få litt mer sympati når noen av betjeningen kom eller noen av de eldre barnehjemsgutta kom. En kunne være på et slikt sted en lang tid. Det var noen ganger de glemte en, en sovna der inne. Og jeg fikk inntrykka av at det ikke var noen som savna en heller.

– Mest av alt så var det en voksen person som var pedofil og fikk oss til å gjøre forskjellige seksuelle ting. Det var gjerne når vi rodde til butikken. Og hvis vi ikke gjorde det som han ba oss om å gjøre så trakk  han bunnproppen ut av båten så vannet strømma inn. "Å, vil du drukne?" sa han da.

– Denne tiden på Askviknes, det var forferdelig. Det var et helvete på denne jord. Det var en stinkende pøl som luktet urin, salmiakk og klorin. [Nesten alle var sengevætere.] Vinduene stod åpne vinter og sommer for at det skulle bli en gjennomluftning.

Bønn

— Og så en dag etter seks år, så skulle mor og far komme og hente meg. De andre barna var veldig misunnelige. Tenk at mor og far skulle komme. Og jeg var jo veldig glad, for jeg visste jo om at barn hadde en mor og en far. Men de som kom, det var en fostermor og en fosterfar. Jeg havnet i et fosterhjem.

— Jeg måtte ligge på kne, nesten på magen, sammen med misjonens inspektør og be Jesus vår frelser og Gud om at dette stygge, råtne splintablodet ville forlate meg så at jeg ville bli et ordentlig barn. Min fostermor lærte dette lille ritualet av inspektøren og hun gjentok det ofte selv. Hvis jeg protesterte ved å ville gjøre noe annet enn dette, så ble jeg slått med reima ifra buksa mi.

— Jeg rømte gjentatte ganger fra dette stedet for å finne min mor som reiseinspektøren hadde fortalt om at jeg hadde. Jeg var på leting etter henne i de mest bisarre omgivelser. Jeg havna helt i Bergen, det var flere mil ifra dette lille stedet. Og naiv så gikk jeg rundt og spurte, "Er du min mor?". Og da var det mange merkelige reaksjoner, - selvfølgelig.

— Så sier reiseinspektøren at "Men din mor er jo død." Hvordan skal jeg få treffe henne da, ville jeg vite. "Ja henne treffer du i himmelen. Når du dør sjøl så vil du treffe henne igjen i himmelen." Nå hadde de voksne sagt om disse elektriske ledningene som gikk inn til huset at hvis vi klatra opp trærne og berørte  en ledning så hendte ingenting. Men hvis vi tok i to ledninger så ville vi dø. Og som åtteåring så krøp jeg opp der fordi jeg ville til himmelen for å treffe min mor. Med det resultatet at hele brystkassen min sprakk på en måte. Det ene hjertekammeret ble ødelagt. Det er påvist senere. Jeg sprengte en transformator, og svimte av og falt ned. Men dessverre så døde jeg ikke. Jeg lå i fosterstilling i to-tre dager. Jeg klarte ikke å rette ut verken hender eller føtter. Men jeg kom aldri til lege eller noe sånt.


Ragnar Romslo

Polo shirt, Human body, Flash photography, Glasses, Joint, Shoulder, Arm, Muscle, Neck

Foreldre: Marie og Lars Lauritsen

Fredrik Vilhelm Lauritsen

Født 31. mai 1936
Tatt høsten 1943

Vilhelm

Straff og nedverdigelse

(På barnehjemmet i Askviknes)



– Hvis vi prøvde å snakke romanispråk, eller ble lært opp av de større barna til å gjøre noe som ikke ble godtatt av betjeningen og de ansatte, så var det straff. Jeg tenker spesielt på et kott som jeg ofte havna i. Det ble låst på utsiden, det var stummende mørke. Når en hadde skreket seg ferdig og ikke hadde stemme igjen så brukte en ofte å slå hodet mot veggen så blodet kom frem for å få litt mer sympati når noen av betjeningen kom eller noen av de eldre barnehjemsgutta kom. En kunne være på et slikt sted en lang tid. Det var noen ganger de glemte en, en sovna der inne. Og jeg fikk inntrykka av at det ikke var noen som savna en heller.

– Mest av alt så var det en voksen person som var pedofil og fikk oss til å gjøre forskjellige seksuelle ting. Det var gjerne når vi rodde til butikken. Og hvis vi ikke gjorde det som han ba oss om å gjøre så trakk  han bunnproppen ut av båten så vannet strømma inn. "Å, vil du drukne?" sa han da.

– Denne tiden på Askviknes, det var forferdelig. Det var et helvete på denne jord. Det var en stinkende pøl som luktet urin, salmiakk og klorin. [Nesten alle var sengevætere.] Vinduene stod åpne vinter og sommer for at det skulle bli en gjennomluftning.


Bønn


— Og så en dag etter seks år, så skulle mor og far komme og hente meg. De andre barna var veldig misunnelige. Tenk at mor og far skulle komme. Og jeg var jo veldig glad, for jeg visste jo om at barn hadde en mor og en far. Men de som kom, det var en fostermor og en fosterfar. Jeg havnet i et fosterhjem.

— Jeg måtte ligge på kne, nesten på magen, sammen med misjonens inspektør og be Jesus vår frelser og Gud om at dette stygge, råtne splintablodet ville forlate meg så at jeg ville bli et ordentlig barn. Min fostermor lærte dette lille ritualet av inspektøren og hun gjentok det ofte selv. Hvis jeg protesterte ved å ville gjøre noe annet enn dette, så ble jeg slått med reima ifra buksa mi.

— Jeg rømte gjentatte ganger fra dette stedet for å finne min mor som reiseinspektøren hadde fortalt om at jeg hadde. Jeg var på leting etter henne i de mest bisarre omgivelser. Jeg havna helt i Bergen, det var flere mil ifra dette lille stedet. Og naiv så gikk jeg rundt og spurte, "Er du min mor?". Og da var det mange merkelige reaksjoner, - selvfølgelig.

— Så sier reiseinspektøren at "Men din mor er jo død." Hvordan skal jeg få treffe henne da, ville jeg vite. "Ja henne treffer du i himmelen. Når du dør sjøl så vil du treffe henne igjen i himmelen." Nå hadde de voksne sagt om disse elektriske ledningene som gikk inn til huset at hvis vi klatra opp trærne og berørte  en ledning så hendte ingenting. Men hvis vi tok i to ledninger så ville vi dø. Og som åtteåring så krøp jeg opp der fordi jeg ville til himmelen for å treffe min mor. Med det resultatet at hele brystkassen min sprakk på en måte. Det ene hjertekammeret ble ødelagt. Det er påvist senere. Jeg sprengte en transformator, og svimte av og falt ned. Men dessverre så døde jeg ikke. Jeg lå i fosterstilling i to-tre dager. Jeg klarte ikke å rette ut verken hender eller føtter. Men jeg kom aldri til lege eller noe sånt.





Ragnar Romslo

Human body, Flash photography, Street fashion, Face, Smile, Neck, Sleeve, Gesture

Fratatt fire barn 31. mai 1974.
Tok dem selv tilbake gjennom en aksjon 21. desember 1974

Foreldre: Molly Oleanda Sundby og Kåre Olsen Sundby

Lajla Wenche Sundby-Olsen

Født 20. januar 1942
Tatt 11. desember 1942

Lajla ble presset til å gi fra seg en datter direkte fra barsel - januar 1964.

Lajla

Straff og nedverdigelse

(På barnehjemmet i Askviknes)



– Hvis vi prøvde å snakke romanispråk, eller ble lært opp av de større barna til å gjøre noe som ikke ble godtatt av betjeningen og de ansatte, så var det straff. Jeg tenker spesielt på et kott som jeg ofte havna i. Det ble låst på utsiden, det var stummende mørke. Når en hadde skreket seg ferdig og ikke hadde stemme igjen så brukte en ofte å slå hodet mot veggen så blodet kom frem for å få litt mer sympati når noen av betjeningen kom eller noen av de eldre barnehjemsgutta kom. En kunne være på et slikt sted en lang tid. Det var noen ganger de glemte en, en sovna der inne. Og jeg fikk inntrykka av at det ikke var noen som savna en heller.

– Mest av alt så var det en voksen person som var pedofil og fikk oss til å gjøre forskjellige seksuelle ting. Det var gjerne når vi rodde til butikken. Og hvis vi ikke gjorde det som han ba oss om å gjøre så trakk  han bunnproppen ut av båten så vannet strømma inn. "Å, vil du drukne?" sa han da.

– Denne tiden på Askviknes, det var forferdelig. Det var et helvete på denne jord. Det var en stinkende pøl som luktet urin, salmiakk og klorin. [Nesten alle var sengevætere.] Vinduene stod åpne vinter og sommer for at det skulle bli en gjennomluftning.


Bønn


— Og så en dag etter seks år, så skulle mor og far komme og hente meg. De andre barna var veldig misunnelige. Tenk at mor og far skulle komme. Og jeg var jo veldig glad, for jeg visste jo om at barn hadde en mor og en far. Men de som kom, det var en fostermor og en fosterfar. Jeg havnet i et fosterhjem.

— Jeg måtte ligge på kne, nesten på magen, sammen med misjonens inspektør og be Jesus vår frelser og Gud om at dette stygge, råtne splintablodet ville forlate meg så at jeg ville bli et ordentlig barn. Min fostermor lærte dette lille ritualet av inspektøren og hun gjentok det ofte selv. Hvis jeg protesterte ved å ville gjøre noe annet enn dette, så ble jeg slått med reima ifra buksa mi.

— Jeg rømte gjentatte ganger fra dette stedet for å finne min mor som reiseinspektøren hadde fortalt om at jeg hadde. Jeg var på leting etter henne i de mest bisarre omgivelser. Jeg havna helt i Bergen, det var flere mil ifra dette lille stedet. Og naiv så gikk jeg rundt og spurte, "Er du min mor?". Og da var det mange merkelige reaksjoner, - selvfølgelig.

— Så sier reiseinspektøren at "Men din mor er jo død." Hvordan skal jeg få treffe henne da, ville jeg vite. "Ja henne treffer du i himmelen. Når du dør sjøl så vil du treffe henne igjen i himmelen." Nå hadde de voksne sagt om disse elektriske ledningene som gikk inn til huset at hvis vi klatra opp trærne og berørte  en ledning så hendte ingenting. Men hvis vi tok i to ledninger så ville vi dø. Og som åtteåring så krøp jeg opp der fordi jeg ville til himmelen for å treffe min mor. Med det resultatet at hele brystkassen min sprakk på en måte. Det ene hjertekammeret ble ødelagt. Det er påvist senere. Jeg sprengte en transformator, og svimte av og falt ned. Men dessverre så døde jeg ikke. Jeg lå i fosterstilling i to-tre dager. Jeg klarte ikke å rette ut verken hender eller føtter. Men jeg kom aldri til lege eller noe sånt.





Ragnar Romslo

Vision care, Dress shirt, Hair, Forehead, Cheek, Head, Jaw, Neck, Sleeve, Gesture

Foreldre:  Jenny Fredrikke Pettersen og Gunnar Bertin Pettersen

Rasmus Pettersen

Født  1961 på Svanviken arbeidsleir
Fulgte foreldrene dit på nytt i 1970

Vision care, Hair, Cheek, Head, Neck, Sleeve, Gesture, Collar, Cap

Foreldre: Jenny Emilie Lysgård og Ludvig Aleksander Jensen Brun

Silje Villemo Fatah

Født 12. november 1942
Tatt 23. april 1956

Mer

Flå kommune

– Vi ble født på forskjellige steder alle fire. Søstera mi er født oppe i Snertingdal. Og så har jeg en bror som blei født i ei leikestue på Sel i Gudbrandsdalen den dagen det ble meldt at krigen var slutt. Den yngste bror min blei født på pleiehjemmet på Hundorp i Gudbrandsdalen. Sjøl blei jeg født på Fagernes.

– Vi hadde det veldig trygt og godt og veldig fint syntes vi. Vi for og reiste sammen med familie og slekt og venner og hadde det veldig artig vi ungene. Vi lekte og vi lærte oss å gå og handle sammen med foreldra våres. Pappa var blikkenslager og lagde takrenner. Vi opplevde mye spennende rundt om der vi reiste.

– Men i 1956 så var vi, jeg får vel si så dumme da, at vi leide oss hus på Flå i Hallingdalen. For da hadde mamma bestemt seg for at nå skulle vi i skole. Jeg var 14 år og nest eldst. Da vi hadde bodd der to-tre dager så hadde lensmannen fått greie på det, og han varsla lederen i  som også var formann i barnevernet. Han tok da kontakt med NMH, og fortalte at en taterfamilie hadde bosatt seg i Flå og at de ville ha ungene sine på skole. NMH sa at dem måtte gjøre et barnevernsvedtak, og overføre barna til dem. Men barnevernet likte ikke den løsningen. De beskrev oss ungene som velstelte og veloppdragne og sa at de ikke fant tegn på vanskjøtsel. Misjonen skrev tilbake at de ville dekke alle utgiftene om de fikk ungene.  Men ellers måtte Flå kommune stå for alle utgifter sjøl. Det ble barnevernsvedtak. Mamma ble lurt til å skrive under papira. De sa at vi skulle sammen til Svanviken etter kort tid. Men det var ikke sant.

– De tok oss alle fire ungene og kjørte oss til Holbergsgate 5 i Oslo. Der slet de fra oss de yngre brødrene våre, de hang rundt halsen på oss og gråt. Guttene ble sendt til NMHs barnehjem på Eidsvoll. Vi jentene ble sendt på skolehjem for evneveike, men evneveike, det var vi ikke. De sa det bare var midlertidig, at ”mamma og pappa kommer snart og henter dere.” Men vi forsto jo ganske fort det at dette var løgn, for vi fikk jo ikke en gang lov til å ta imot telefon eller brev eller noen ting.

– Vi var en stabil og lykkelig familie, men de ødela den og vi ble alle spredt. Mamma som aldri hadde drukket ble kronisk alkoholiker. Pappa havnet på nervesanatorium og døde 58 år gammel.


Silje Villemo Fatah 14. juni 2007

Vision care, Office supplies, Tableware, Table, Plate, Eyewear, Recipe
Silje Villemo Fatah legger opprivende dokumenter på kjøkkenbordet.  
(Foto: Bernt Eide)
Material property, Product, Leaf, Botany, Petal, Font, Pink, Flower, Rectangle
Brevet som Flå barnevernsnemd sendte til NMH i 1956 ligger på kjøkkenbordet hos Silje Villemo Fatah. De ønsket ikke å "fjerne barna fra moren". NMHs svarte at kommunen i så tilfelle ville måtte bære alle utgifter selv. Da fattet barnevernsnemnda vedtak og Silje og hennes tre søsken ble tatt.