1500-2000 barn ble tatt fra sine romaniforeldre gjennom 1900-tallet og plassert i barnehjem, skolehjem, hos norske familier eller de måtte følge sine foreldre til Svanviken arbeidsleir. Å ta barna var ett av flere norske tiltak med samme mål: At taterne skulle forsvinne som eget folk.
Nasjonens barn er et personlig dokumentasjonsprosjekt som fokuserer på dette. Noen av dem som om ble rammet av denne politikken presenterer seg i prosjektet sammen med sine historier. Nasjonens barn samler også annen dokumentasjon som belyser hva Stortinget, departementene, barnevernet, kirken, kommunene, psykiatrien, avisene og mange andre gjorde i forhold til denne etniske minoriteten.
Prosjektet er ikke avsluttet. Alle som ble tatt som barn, fratatt barn eller tatt til Svanviken arbeidsleir fordi dere er av romanislekt - og som har lyst - er velkomne til å være med.
STED: Fredriksten festning, Halden
PROGRAM
Fredrik 3.s hall
• Kl. 18.00: Velkomsthilsen
• Musikk ved Laila Yrvum
• Foredrag ved prosjektansvarlig for utstillingen Nasjonens barn,
Bernt Eide
Øvre magasin
• Kl. 19.00: Utstillingen åpnes
• Åpent museum
• Enkel bevertning
Utstillingen er laget av Bernt Eide og vises i perioden 25. juni–31. august.
Det var Anne Sender fra Det mosaiske trossamfunn som sa dette ved den årlige minnemarkeringen ved Skammens stein på Ris kirkegår i Oslo.
Det var et omfattende og flott program med flere taler og sang og musikk. Holger Gustavsen
sa blant annet at " Det norske storsamfunn sammen med kirken har forbrutt seg på det groveste og må da selvfølgelig stå til rette for sine handlinger. De tok fra oss alt, våre familiebånd, vår verdighet, og ikke minst retten til å være menneske."
Anne Sender fortsatte med fokus på det som hendte i Norge må bli noe alle vet om:
"Derfor står vi her i dag: Fordi nasjonen påførte sår som aldri må glemmes. De kan heles med tiden, men ikke glemmes. Romanifolkets skjebne må få sin plass i folkehistorien, i skolebøker, kultur og samfunnsfag. På dette stedet må det også sies klart og tydelig at medisin og psykiatrifaget har mye å svare for. Beskrivelser og begrunnelser om hvorfor det var nødvendig å frata foreldre sine barn, tvangsflytte, sterilisere, lobotomere tatere fordi de var mindreverdige skapninger. Det gikk gjennom utallige enkeltmennesker: Sykepleiere, leger, helseavdelinger og departementer uten særlige protester. Det var løgn, skam og synd satt i system. Det er heller ikke sant at ikke andre i samfunnet forsøkte å protestere mot tvangsmisjonering og maktmisbruk. Mange gode nordmenn sa tydelig fra, men det nådde ikke ut. Det er vår oppgave i dag, å støtte de som sier ifra. Dytte staten til å gå ut med det de tross alt nå vet om denne delen av nasjonens historie og systematisk og synlig i offentlige rom og dokumenter må dette ut. Bruke Riksarkivet, åpne andre arkiver, initiere mer forskning, styrke kultur- og kompetansesenter for romanifolkets erfaringer og framtid."



Aftenposten 26. mai 2010. Holdninger sitter dypt i kulturen. De sitter i språket også.
Bernt Eides utstilling NASJONENS BARN hadde åpning 23. mars. Det var musikk ved Hilmar Bussi Karlsen og Bjørn Grannum. Detvar foredrag ved Bernt Eide. Og Gunnar M. Ekeløve-Slydal fra Den norske Helsingforskomité åpnet utstillingen. Oslo Museum har presentert utstillingen på en svært god måte. Den henger i Bymuseet til 30. mai.



Brev til statsminister Jens Stoltenberg:
Et betydelig avsnitt er viet sannhetskommisjon:
"Falstadseminaret 2009 ber norske myndigheter om å etablere en sannhetskommisjon som gjør opp status for Norges overgrep mot romanifolket/taterne. Kommisjonen må få i mandat å gjennomgå all tilgjengelig dokumentasjon og foreta egne undersøkelser der den finner det nødvendig.
Målet for arbeidet må være:
Å gi en oversikt over den norske politikken overfor romanifolket/taterne på 1900- tallet, beskrive overgrepene og gjøre konsekvensene kjent for den norske offentligheten. Gi en framstilling av politikkens ideologiske og verdimessige forankring. Vurdere overgrepene i lys av Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser og norsk lovgivning.
Vurdere hvordan eksisterende tiltak og ordninger som nasjonale og kommunale erstatningsordninger, kulturtiltak m.m. fungerer, samt foreslå nye tiltak for oppreisning og styrking av romanifolket/taternes kultur og språk.
Bidra til å gjøre informasjon tilgjengelig for personer fra romanifolket/taterne som har
mistet kontakt med familie på grunn av myndighetenes tidligere politikk."
Bak uttalelsen står:
Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR)
Taternes landsforening
Den norske Helsingforskomite
Dokumentasjonsprosjektet Nasjonens Barn
Falstadsenteret
Glomdalsmuseet
Anne-Mari Larsen, Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning
Anne Bonnevie Lund, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning
Bente Bolme Moen, Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avdeling for lærer- og tolkeutdanning
Beate Gangås, Likestillings- og diskrimineringsombudet
Les hele uttalelsen HER.


Sigurd åpnet utstillingen
26. april åpnet utstillingen Nasjonens Barn i Nordsjøfartmueéet i Telavåg.
Nå henger den i Vestagder museum, Kristiansand fram til 14. september

døde 6. mars 2009
Sofie var en sterk og modig kvinne som aldri ga opp å finne de tre barna som staten og barnevernet hadde tatt fra henne.

Kate ble født 28. november 1929. Hun var 8 år og bodde utenfor Kristiansund da moren døde og hun ble tatt av Norsk Misjon blant hjemløse (NMH). Hun havnet på Jacob Walnums barnehjem i Kopervik. Det var et spesialhjem for taterbarn og Kate har fortalt om systematisk bruk av fysisk og psykisk avstraffelse som var svært grusom.
Da hun selv ble mor tok NMH hennes første barn. Ti år senere fikk hun en datter. Også denne gangen fikk hun beskjed om at NMH skulle ha barnet. Men denne gangen klarte hun å forhindre det.
Kate bidro til prosjektet med sin fortelling og sine vurderinger av det som skjedde og hvorfor det skjedde. Hun angret ikke på det. Men at det også kostet noe er det ingen tvil om. For det fortjener hun stor heder.
Et utdrag av Hulda Nicoline "Kate" sin fortelling fra Jacob Walnums barnehjem kan du lese HER.